Erfaring fra rundt 1600 dager med jakt på de største, oppsummert med rundt 1600 ord. Her er noe av lærdommen jeg sitter igjen med.

«Stor ørret». Smak litt på ordene, ja ta litt på skriften til og med. Et herlig relativt begrep, i stand til å fremkalle følelser og minner hos de fleste av oss. Like relativt i forhold til person, som til sted. En stor ørret på tre hekto fanget i pissebekken der du vokste opp, er ikke nødvendigvis mindre på opplevelsesskalaen enn pers’en på totusentrehundreogfemti gram fra Finnmark.

Den største fisken i den elven
Denne artikkelen skal ikke nødvendigvis omhandle gigantisk ørret, bare relativt stor ørret. Med det mener jeg de største ørretene akkurat der du fisker. Det har seg nemlig slik at de største ørretene i et gitt område, for eksempel bekken der du vokste opp, eller favorittelva i Finnmark, viser adferdsmessige likhetstrekk. For å forenkle litt, så gjør ikke fisken noen nevneverdig forskjell på om den er sju hekto eller tre kilo, så lenge den er sjefen i sitt miljø. Jeg vil understreke at denne artikkelen er preget av mer eller mindre kvalifisert synsing, basert på egne erfaringer og observasjoner.

De største fiskene er hverken sære eller smarte. De har bare mer livserfaring. De har også en tyngre kropp å flytte på, og er i de fleste tilfeller mindre utsatt for predasjon enn småfisk. Angående sistnevnte, vil enkel logikk lede oss til å tro at stor ørret burde være tøffere og mindre sky enn sine mindre artsfrender. Dette vet vi at ikke stemmer. En sannsynlig forklaring er at vaktsomhet er en viktig nedarvet egenskap, en forutsetning for å leve lenge nok til å vokse seg maksimalt stor. «Det er en grunn til at den har blitt så stor», sier man jo ofte.

Meningen med livet
Livet til en ørret består av forholdsvis få oppgaver; innta mer energi enn det forbrennes, unngå å bli spist, og bring gener videre. Gytevandringen kan være spennende for oss dersom fisken går tidlig på elva. Sammenfaller en tidlig vandring med en sen insektklekking, kan du ha et helt usaklig bra tørrfluefiske på innsjøfisk i elv. Etikken ved dette har jeg ingen problemer med, jeg behandler fisken pent og setter den ut igjen. Slik jeg ser det er det revnende likegyldig når på året du tar livet av en stor fisk, fiskens ambisjon er uansett å gyte hver høst – og nesten like viktig for bestanden; å fungere som predator på småfisk hele året. Og så snart fokuset rettes primært mot gyting, er det lite respons å få på flytende imitasjoner uansett.

En dominant ørret er ofte den siste til å igangsette beiting, og den første til å slutte under en klekking. Rett og slett fordi den krever en viss tetthet av mat før den kan gå i pluss kalorimessig. Til gjengjeld okkuperer disse fiskene typisk de råeste standplassene – der maten blir mest konsentrert. Denne gradvis økende dominansen som følger med økt størrelse er også medvirkende til at fisken kan fortsette vekst dersom næringsemnene tillater det. Den blir ikke jaget rundt matfatet slik den ble i sine yngre dager, og slipper dermed unødvendig forflytning og bortkastede kalorier.

Den gyldne middelvei
Optimal adferd i forhold til aktivt matsøk og passivitet, er en evig balansegang. En ørret kan unngå å bli offer for predasjon ved å gjemme seg hele tiden, men hva da med næringsinntak og reproduksjon? Akkurat passe tøff og akkurat passe vaktsom, lokale forhold tatt i betraktning, er optimalt. En stor ørret har beviselig klart denne balansegangen meget godt. Typisk er da at den stort sett bare beiter virkelig aktivt i de periodene hvor den virkelig kan fråtse. Dette virker som en fornuftig avgjørelse; ta sjanser kun hvis kalorigevinsten er stor. Småfisken biter alltid, men storfisken får vi stort sett bare under spesielt gunstige forhold. Her er fiskens livserfaring og kroppsvekt inne i bildet, den beiter bare når det lønner seg.

Men fiskens livserfaring kan komplisere leken litt for oss fluefiskere. Man lurer ikke en gammel rev som har blitt lurt ti ganger før. En stor fisk har mange repetisjoner med gap-og-svelg bak seg, og fisken lærer faktisk av det. Lærdom som sannsynligvis memoreres i form av en katalog med mentale bilder av hvordan trygg mat ser ut. Her kan man også snakke om både korttids- og langtidshukommelse. En aldrende ørret har sannsynligvis prøvesmakt både blader, plantedeler, frø, og kanskje det mest traumatiske av alt – våre fluer – tidligere i livet.

Fisken har altså etterhvert et meget klart bilde av hvordan maten skal se ut og oppføre seg, og avviker sjelden fra dette. Litt som med mennesker, de fleste har sluttet med utstrakt eksperimentering ved ankomst 50-årene. Kravene vi som imitasjonsfiskere må imøtekomme blir altså noe strengere dersom vi er ute etter de største ørretene. Flua bør samsvare med fiskens mentale bilde av mat fra den siste tiden, og viktigst av alt, den må presenteres naturlig. Prinsippet er utrolig enkelt. Studer hva som rører seg av insekter, studer vak, og fisk flua på samme måte som det naturlige insektet oppfører seg.

Artikkelen fortsetter under bildet.

_MG_7032

Nok mat, og storfisken kommer tett på. // Foto: Andreas Lium

Se og lær
Så, når er storfisken aktiv? Det varierer selvfølgelig med lokalitet. Det varierer noe individuelt fra fisk til fisk. Det varierer med vanntemperatur, årstid, oksygenmetning i vannet, værforhold, lufttrykk, og det varierer med hvilken mat som er tilgjengelig. For ikke å komplisere det mer enn hva vi klarer holde styr på – så tar jeg tak i det siste. Denne tilnærmingen er god nok – fisken følger maten. Studerer du ørretmaten der du fisker, og hvordan oppførselen og livssyklusen fortoner seg, så lærer du mer om fisken. Det jeg vil fram til er at lokalkunnskap er helt sentralt for å treffe perioder som er optimale for storfiskvaking. Du bør finne ut hvilke insekter som lurer opp de største fiskene, og når disse forekommer der du fisker.

Enkelte steder vil de store ørretene gå nesten helt over på fiskediett, og nærmest aldri vise seg i overflata. Andre steder vil fiskediett være det primære, mens kanskje én eneste insektart i løpet av hele året likevel trekker fiskespiserne til overflata – eksempelvis døgnflua Ephemera vulgata i stillevann. Andre steder igjen, vil fisken aktivt vake på insekter hele sin levetid. De som er mye på fisketur får nødvendigvis mer erfaring. Og de med mer erfaring og lokalkunnskap, får oftere stor fisk.

Elv
Ved tunge klekkinger forflytter fisken seg raskt fra dype trygge områder til mer utsatte steder i elva der det er høyere konsentrasjon av mat. Dersom du har gjort en god rekogniseringsjobb eller er lokalkjent, så vet du hvor de største fiskene mest sannsynlig vil dukke opp. Les elva, og identifiser plasser hvor maten vil samle seg med høy tetthet. Det er en grunn til at brekk og strømkanter gjerne er produktive fiskeplasser – maten blir konsentrert, og fisken er der nettopp for å beite. I elver hvor du ikke er kjent, bør du forsøke å identifisere fine beiteplasser i nærheten av rolige, dypere partier. Fisken søker normalt tilflukt i nettopp slike rolige partier dersom kaloritilgangen ikke forsvarer forflytning.

Fisken er interessert i høyest mulig suksessrate under beiting. At døgnflua letter like før ørreten klapper igjen gapet, ser jeg for meg er omtrent like kjipt som når maten vår faller av gaffelen på vei til munnen. Dead-drift er ofte helt avgjørende ved fiske etter stor ørret eller inntak av spaghetti. Insekter som rører seg minimalt er enklere å få tak i enn insekter som raser rundt på overflaten. Matcher ikke fluas oppførsel den naturlige ørretmaten gidder ikke storfisken snu på hodet engang. Dead-drift, lengst mulig.

Storfisken liker å handle i sitt eget tempo, noe som ofte betyr veeeldig rolig. Gi fisken tiden den trenger ved å legge ut flua godt oppstrøms for standplassen. Unngå presentasjon av flua innenfor fiskens vindu mot overflata, la heller flua komme drivende naturlig inn i nevnte vindu. Står fisken dypt er vinduet naturlig nok større, og presentasjonen må gjøres enda lenger oppstrøms for fisken.

Stillevann
Følg med på hvor de største fiskene typisk viser seg. Legg ut flua, og vær sinnsykt tålmodig. Den beste presentasjonen du kan ha, er at flua allerede ligger ute når fisken kommer. Av alle feil en fluefisker kan gjøre i stillevann, er kanskje for mye kasting og for lite venting den vanligste. Fisken cruiser gjerne i ring under matsøket, og kommer som oftest tilbake. Det kan ta fem minutter, og det kan ta en halvtime.

En stor ørret velger gjerne mat som ikke ser ut til å kunne stikke av. Ei tørrflue som ligger godt nedi vannfilmen er et enkelt bytte, og blir gjerne tatt roligere og sikrere enn ei flue som sitter høyt og lett på overflaten. Kanskje er det derfor havarerte flyvemaur er så populære hos ørreten selv om det sprutklekker døgnfluer samtidig? En parachute døgnflueimitasjon ligger også dypere i vannfilmen enn de naturlige insektene, og fanger fisk som bare det.

Etter all sannsynlighet treffer du ikke eksplosive klekkinger på hver tur, men man er jo gjerne interessert i å få en pen ørret allikevel. Dersom man skal klare lure opp en storfisk til overflata på en dag med lite vaking, er mitt beste tips å bruke noe stort – som ligger fullstendig i ro. Har det eksempelvis klekket vulgata den siste tiden, kan en havarert slik imitasjon fort være produktiv på en ellers vakfattig dag. Solide imitasjoner av storstankelbein er også giftige, og kan til forveksling se ut som en havarert vulgata.

Artikkelen fortsetter under bildet.

stororret03_opstrms_al

En gamling lot seg lure. // Foto: Joakim Andreassen

Regler uten fasit
Avslutningsvis, to påstander, som får stå på min regning: stor ørret beiter typisk sjeldnere enn liten ørret, og stor ørret er vanskeligere å vekke fra passivitet enn liten ørret.

Med det første mener jeg at stor ørret har en høyere terskel for å bedrive aktiv beiting grunnet et høyere krav til tetthet av mat. Kalorier inn vs. kalorier ut, som nevnt. Bedre impulskontroll er en følge av dette.

Parallellen til oss fiskere er fristende å trekke igjen. Når vi blir eldre, rundere og mer erfarne, holder vi impulsene bedre i sjakk enn da vi var 18 og spellemenn/spellekvinner. Vi går for det sikre. Velger bænkers fisketurer, trygge jobber, og spiser det vi er vant til å spise. Vi holder oss til det som er safe, i størst mulig grad. Og for å dra parallellen enda lenger angående passivitet; sover vi først vår nødvendige middagshvil, så liker vi ikke å bli forstyrret!

Rent praktisk for oss som fiskere stilles det større krav til timing dersom vi skal komme på talefot med storfisken. Dette er en kjennsgjerning. Vi må treffe klekkinger og sverminger for å ha en realistisk sjanse til å få stor ørret på tørt.

Og husk: Det er levende vesener vi snakker om her. Som med mennesker, finnes det enkeltindivider som kan finne på de merkeligste ting. Plutselige innfall kan selvfølgelig forekomme. Sett bort fra dette er jeg overbevist om at alle som fisker ørret kan ha nytte av denne artikkelen i sin tilnærming til drømmefisken. Size matters.

God fanging!