Stor ørret dreper prinsipper

Å være førstereis til Kola er som regel synonymt med store forventninger. Men kan selv verdens beste elver svikte fullstendig?

«Ørretparadiset der det alltid klekker, til og med i snøstorm og i minusgrader».

– Ja, det er det man får høre før man reiser. Når man sitter og grugleder seg litt i noen måneder før avreise, forteller Emil Westrin.

Den svenske fluefiskeren og fotografen skulle til Kola for første gang i år. Det ble noe helt annet enn det han hadde tenkt seg.

Saken fortsetter under bildet.

westrin_kola_25_opstrms

Når man befinner seg i en russisk utendørs-sauna, finner man andre gjøremål. // Foto: Tom Tuskin

Helt perfekte forhold – eller?
– Vi landet med helikopteret rett ved East Litza i midten av juli. Det var lett regn, 12 plussgrader og knapt noe vind. «Helt optimalt», med andre ord, forteller Westrin.

Da det han omtaler som en «russisk minibuss med rotorblader» forsvant over tundralandskapet, var det en meget positiv gjeng som stod igjen.

– Dette var jo den tiden på året der alt vanligvis sprutklekker. Vårfluegrøt langs elvekanten. Møll og døgnfluer i alle tenkbare varianter, er det man visualiserer seg, sier Westrin.

Realiteten skulle vise seg å bli en helt annen.

– Det var ikke et eneste vak. Ikke et eneste insekt i lufta. Utenom mygg og knott selvsagt, sier Westrin som på et tidspunkt ble litt usikker på om de var sluppet av ved riktig elv.

Saken fortsetter under bildet.

westrin_kola_07_opstrms

Den røde time. // Foto: Emil Westrin

Tørrflue eller døden
Den skjeggete svensken hadde dratt til Russland med i hvert fall et prinsipp i chestpacken: Ikke blindfiske!

– Med det mener jeg å ikke fiske på fisk som ikke vaker. Jeg ville ha en «steady riser», og så kaste, forteller Westrin.

Men hva skulle han gjøre hvis det ikke vaket en eneste ørret på hele turen?

– I elva fikk vi et aldri så lite sjokk. Badetemperatur! Termometeret viste 20 grader, og den russiske kokken som var med oss fortalte at Kolahalvøya hadde hatt sin varmeste vår og forsommer på flere tiår.

For å finne håp om klekking til tross, snudde gjengen ivrig på steiner i elva.

– Det var ikke en eneste nymfe å finne. Soprent! Så da la vi sammen to og to, og konkluderte med at den tidlige våren hadde gjort at alle de første døgnfluene allerede hadde klekket. Panikken spredte seg, forteller Westrin.

Saken fortsetter under bildet.

westrin_kola_21_opstrms

Glem prinsipper, og få betalt. // Foto: Tom Tuskin

Gummibein og holdningsendring
Til tross for at det ikke fantes insekter å imitere, var alle klar over at det fantes ørreter i elva som lette etter oksygenrikt vann. De iverksatte derfor en alternativ (men akk så klassisk) plan.

– Vi bestemte oss for å prøve å provosere dem til å ta noe tørt, og valget falt på Tjernobyl ant. Den ikke ukjente fantasiimitasjonen, bundet på streamerkrok, med foam og gummibein. Jeg måtte altså bite i meg mitt prinsipp om å kun fiske på vakende ørret, sier Westrin.

Det er et kjent fenomen at det å fiske slike fluer på brekk og i stryk med korte og hurtige inntrekk er både effektivt og visuelt.

– Ørreten kommer i full fart, og angriper som en bulldozer. Man kan alltid se det vakre i at en ørret langsomt head & tailer på en klinkhammer #16, men dette er noe annet. Helt plutselig ble det masse action med tørre fluer, forteller Westrin.

I løpet av uken flyttet crewet seg til de øvre delen av Kharlovka. Et sted Westrin omtaler som en slags fasit på hvordan en ørretelv skal se ut.

– Når man snakker om «magi», og det å få frysninger på ryggen av en elv, så er det dette man mener. Fantastiske brekk, lange pools med masse standplasser, store steiner og enda større ørreter enn det Litza huser. Vi hadde vi virkelig kommet til paradis, men klekket det her da? Og hvordan var vanntemperaturen?

Saken fortsetter under bildet.

westrin_kola_22_opstrms

Mer dødelig enn kalashnikov. // Foto: Emil Westrin

Likevel målbundet
Igjen var svaret nei, og det var 18,6 grader i vannet. I tillegg hadde været slått om, og det var 28-30 grader i luften og steikende sol.

– Rett og slett katastrofe fra et fluefiskeperspektiv, men Kola er Kola – og der fungerer det litt annerledes enn hjemme i Skandinavia. Også her ville ørretene ha Tjernobyl ant, forteller Westrin, som altså dro til Kola med en oppfatning av at det alltid klekker.

Denne illusjonen måtte han altså bite i seg. Men oppfatningen av at fisket var i verdensklasse, trengte han ikke å moderere.

– Til tross for elendige fiskeforhold, så leverer tydeligvis disse områdene fantastiske ørreter uansett. I tillegg til utrolig dyreliv, og et landskap som man ikke finner noe annet sted.

Foto: Emil Westrin (untatt foto av fotografen, som er tatt av Tom Tuskin) // @emilwestrin