I serien; «Vi tror ikke på forskning og i hvert fall ikke den som ikke sier at alt står såre vel til i norsk oppdrettsindustri», har vi nå kommet fram til Sjømat Norges forsøk på å diskreditere Havforskningsinstituttet gjennom å vise til en forskningsevaluering fra 2012.

Kommunikasjonsdirektør i Sjømat Norge (tidligere Fiskeri- og havbruksnæringens landsforening, FHL), Are Kvistad, trakk denne evalueringen fram under debattmøtet i Oslo i midten av mars, og administrerende direktør i samme landsforening, Geir Ove Ystmark, gjentok det hele siden. Både på iLaks.no og i en kortversjon i Dagens Næringsliv.

Forskningsevalueringen det vises til er Stø på Havet – en rapport bestilt av Nærings- og Fiskeridepartementet (den gang Fiskeri- og kystdepartementet) i 2010 og levert av Oxford Research i 2012.

Her kan alle lese at det eneste som ikke er vurdert i denne evalueringen, er det Sjømat Norge prøver å gi inntrykk av, nemlig at Havforskningsinstituttets konkrete forskningsresultater og forvaltningsråd gitt med utgangspunkt i disse, er funnet å være av dårlig eller tvilsom faglig kvalitet.

Oxford Research presiserer at det de sier om den vitenskapelige kvaliteten ved HI, i all hovedsak er basert på en forskningsevaluering bestilt og publisert av Norges Forskningsråd i 2011. Oxford Research konkluderer med følgende:

«Vurderingen av den vitenskapelige kvaliteten gjort gjennom Forskningsrådets fagevalueringer, samt erfaringene og funnene som er avstedkommet av denne evalueringen av Havforskningsinstituttet, gir grunn til å mene at HIs råd bygger på et tilstrekkelig vitenskapelig solid grunnlag.»

I denne type evaluering vurderer man ikke selv den faglige kvaliteten. Man ser kun på om forskningsresulater er publisert i vitenskapelige tidsskrifter. Hvis de er det, så tar man for gitt at tidsskriftenes kvalitetssikringssystemer (fagfellevurdering) er gode nok. Dette er noe verken Oxford Research eller Forskningsrådets eksperter overprøver.

Enkelt forklart blir det da slik:

1. Forskning som er publisert i et topprangert forskningstidsskrift er av høyeste kvalitet, og det samme er forvaltningsråd basert på denne forskningen.

2. Forskning som er publisert i lavere rangert tidsskrift holder lavere kvalitet, og det samme gjør et forvaltningsråd basert på denne forskningen.

3. Forskning som ikke er publisert i akademiske tidsskrift er av laveste kvalitet (og bør antakelig ikke danne grunnlag for forvaltningsråd).

Sjømat Norge forsøker å latterliggjøre Havforskningsinstituttet når de sier følgende: «Vi har selv opplevd at forskere fra andre forskningsmiljøer, som har stilt gode faglige og kritiske spørsmål rundt resultater, blankt har blitt avvist – ikke ut fra en faglig argumentasjon, men fordi CV’en ikke hadde de rette publikasjonene».

Det interessante er at de med denne latterliggjøringen, angriper selve kjernen i den type evaluering de selv bruker mot HI. Som forklart over består denne i all hovedsak nettopp av vurderinger om den vitenskapelige CV’en (til institusjonen) har de rette publikasjonene. Er det publisert mange nok artikler, og hvor har disse artiklene blitt trykket?

Men hvilken kritikk er det da som har rammet Havforskningsinstituttet?
Når det gjelder vitenskapelig kvalitet så er det rett og slett det at man burde søkt publisering i enda mer anerkjente tidsskrifter (målt gjennom såkalt impact factor). Dessuten at ikke alle avdelinger har nok publikasjoner per forskerårsverk. Annen kritikk går på det å rekruttere yngre forskere, få bedre utelling i kampen om internasjonale forskningsmidler, ha mer internasjonalt samarbeid, ha klare kommunikasjonsstrategier og tilgjengeliggjøre institusjonens omfattende overvåkningsdata (mest fiskeri). Oxford Research påpeker imidlertid at mye av kritikken skyldes organisatoriske utfordringer. Bla. kan det være utfordrende for forskere som driver tidkrevende overvåkning å få tid til publisering.

Sjømat Norge gjør et poeng av at de nå skal ut å innhente forskningsresultater selv. Både gjennom egen og ekstern kompetanse. Dette ser vi allerede bevis på. Her bestiller FHF forskning som skal vise at de metodene etablerte forskningsinstitusjoner har brukt for overvåkning av rømt fisk i vassdrag, ikke holder mål.

Og legg merke til hvor resultatene skal publiseres: «Resultatene fra ekspertgruppens arbeid vil bli sammenstilt i en åpen rapport», sier de.

Denne typen forskningspublisering FHF her legger opp til blir karakterisert som publisering utenfor den vitenskapelige arena og dermed uten vitenskapelig relevans i en evaluering tilsvarende den Oxford Research gjorde i 2012. Vi i Norske Lakseelver håper forskerne som er engasjert til dette arbeidet heller legger opp til en fagfellevurdert publikasjon.

Det er tydelig at sirkuset vi for tiden er vitne til rundt Havforskningsinstituttets forskning i Guddalselva, og såkalte bekymringsmeldinger fra både Sjømat Norge og NSL (Norske Sjømatbedrifters Landsforening), inngår i en systematisk diskrediteringskampanje mot forskningsinstitusjoner som publiserer data sjømatorganisasjonene ikke liker.

Dette er i og for seg en oppfølging av den kunnskapsfornektelse Sjømat Norge la for dagen i sitt høringssvar til Stortingsmelding 16 om framtiden for norsk oppdrett. Her kan vi bl.a. lese:

• Man har ikke påvist at det er sammenheng mellom lakselusforekomsten i oppdrettsanleggene og dødelighet på utvandrende smolt (side 16).
• Det at man har ikke dokumentert at lakselus fra oppdrettsanlegg betyr noe, antyder at utvandrende smolt pådrar seg lakselus som kommer fra ville bestander av sjøørret og laks (side 16).
• Det er i alle fall helt klart at det som departementet bruker som premiss for sine forslag, om at det er en sterksammenheng mellom mengden oppdrettsfisk i sjøen og lakseluspåvirkningen på ville laksebestander, særlig sjøørret, ikke er korrekt (side 17).
• Havforskningsinstituttet vurderer sannsynligheten for bestandsregulerende effekt som moderat dersom mellom 10–30 % av vill laksefisk i et område har > 0,1 lus/g. Dersom > 30 % av fisken har mer enn 0,1 lus/g vurderer Havforskningsinstituttet sannsynligheten for bestandsregulerende effekt som høy. FHL vil igjen påpeke at det ikke finnes vitenskapelig dokumentasjon på at HIs vurderinger har gyldighet (side 21).

Tør vi anbefale at flere sjømatbedrifter gjør som Marine Harvest og melder seg ut av Sjømat Norge med følgende beskjed: «Takk for oss, slik kunnskapsfornektelse kan ikke vi stå inne for».