Hele mitt liv har jeg fisket ørret. Kun ørret. Ingen annen fisk har fanget min oppmerksomhet som denne vakre og prikkete skapningen. Så dro jeg på bryllupsreise…

Jeg ble tidlig en «ørretpurist». Jeg har krenket laksefiske og fnyst av streamere så lenge jeg kan huske. Den lokale lakseelva var for meg et sted for gamle folk med fluktstol og uutholdelige ekteskap. De fisket laks av tre grunner: Den ene grunnen var at kjerringa ikke var der, den andre var opphopningen av likesinnede (gamle og litt sinte menn) og den tredje og kanskje viktigste grunnen var at de faktisk kunne få stor fisk uten å ha båret en tung sekk på ryggen eller svettet for å komme til elva.

Dette var altså mitt inntrykk av laksefiske i heimbygda. Nedsettende tanker hadde jeg om alt annet enn ørretfiske, for å være ærlig. Jeg hadde lite til overs for sjøørretfiske også. Jeg skjønte meg ikke på de som orket å kaste og kaste i dagevis i motvind og minusgrader. Jeg var kanskje sær, men alt annet enn tørrfluefanget ørret var juks og fanteri.

I barndommen var Lars Lenth min store superhelt. Umpqua-caps, snusleppe og fippskjegg, kombinert med grasiøse kast og evnen til og alltid fange den største fisken var i mine øyne mye fetere enn røntgensyn, batmobile og superkrefter. Etter hvert ble jeg eldre og fluefiske ble altoppslukende . Jeg elsket de små fjellvannene i Setesdalen og de enda mindre skogstjernene i «heimskogen». Vi var en fin gjeng med unge og håpefulle fiskere. Alle i en intens søken etter kilosfisken.

Men årene gikk og etter hvert skjedde det radikale forandringer. På riksdekkende TV fanget Bård og Lars saltvannsfisk i tropene på store grønne fluer, venner trakk til den lokale lakseelva med haspelstang og meitespann. Andre oppdaget alkoholen. Vi var få som holdt stand. Kun bedehuskompisene mine og jeg var igjen.

permitogpoeking_andrepedersen_03_opstrms

Livet på sørlandet. Slik det en gang var. // Foto: Tom Erik Mathisen

Ti år har gått siden den gang. Min besettelse av ørret og ørretfiske er den samme, (og jeg er fortsatt en bedehusgutt) men jeg har blitt gift og sånn passe voksen. Jeg har holdt meg hjemme fra New Zealand i vinter for å prøve å virke som en ansvarlig fyr. Det er en underlig følelse når det går opp for en at stripefrie flyt og god CDC ikke er det viktigste i livet lenger. Men kona er blid og svigers virker forholdsvis fornøyde.

Så til saken: Etter et bryllup følger som regel en bryllupsreise – også i bedehusmiljøet. En kort eskapade til sydlige strøk er jo vanlig. Jeg er dog ingen sydenfyr. Jeg liker ikke sand, og fordrar absolutt ikke saltvann. Min komforttemperatur er 17 plussgrader og sandaler er noe mine kritthvite og hårete labber aldri har vært i nærheten av. Men hva gjør man ikke for kjærligheten.

Nå vil jeg altså prøve å fortelle dere hvor langt jeg var villig til å gå, og hvordan jeg på hyklerisk vis gikk med på å bryte alle prinsipper i meksikansk farvann med fluestang i neven:

Saken fortsetter under bildet.

permitogpoeking_andrepedersen_04_opstrms

Svømmende metamfetamin.

«Strip, strip, slower, strip, strip!». Guiden dirigerer intenst. Med skrekkblandet fryd ser jeg halen på fire permit som visper i overflaten. Hvordan hadde jeg havnet i denne situasjonen? Den ene halen skifter takt, og vi holder begge pusten. Den følger flua bare for å snu i siste sekund og svømme tilbake. Nytt kast på samme sted resulterer i fast fisk etter et halvt inntrekk. Fisken snur momentant og vannspruten står i det den skyter fart mot de syv hav. Fortomsbruddet er et faktum lenge før jeg har rukket å få kontroll på både hode og snøre. Jeg skjelver. Hva er i ferd med å skje? Ørreten vaker langt bak i minnet nå. Straks får vi en ny mulighet.

Før avreise holdt jeg dette med saltvannsfiske godt skjult for mine ørretfiskende venner. Det føltes som om jeg vendte ryggen til prikkefanten hjemme i Setesdalsfjellene, akkurat som noen av mine venner hadde gjort for ti år siden. Jeg prøvde å overbevise meg selv om at jeg kun gjorde dette for kona og at det kom til å gå fort over. Jeg trøstet meg selv med at før jeg visste ordet av det skulle jeg være på vei til New Zealand igjen, eller i verste fall hjemme foran bindestikka med en gedigen haug myggklekkere på bordet.

To haler denne gangen, flua lander midt mellom dem og jeg begynner inntrekket. I sekundet før en stor bølge kollapser ser jeg inn i den som et akvarium. Alle muskler spenner seg i det bølgen åpenbarer 20 sølvblanke permit på spisern. Linen blir stram og jeg gjør tilslag. Snøret slår opp i klingen med et smell og snella hyler i det permiten kler den av meter for meter. Et tog av en fisk! Før jeg rekker å blunke er det bare backingen igjen. Adrenalinet sparker og river, guiden jubler med begge armene i været, og jeg har mer enn nok med å holde fast. Fisken sloss for livet, og etter fire endeløse utras begynner den å bli sliten. Fisken som jeg for en halvtime siden så på som en slags flyndre. Nå løfter jeg den som verdens vakreste trofé.

permitogpoeking_andrepedersen_07_opstrms

Fugler er hyggelig selskap.

Når jeg slipper grepet rundt haleroten og fisken forsvinner ut i det blå, kommer samvittigheten tilbake. Som et klamt teppe brer den seg over meg. Som en junkie på nedtur sitter jeg gråtkvalt på en korallstein. Er jeg ødelagt nå? I et øyeblikk kan jeg ikke lenger kjenne sanden som gnager mellom tærne. Saltvannet føles deilig og fisken er det vakreste jeg noen gang hadde sett. Jeg vet at jeg burde pakke sakene og dra hjem. Eller i det minste gi meg med fiskingen mens leken er god. Men før jeg rekker å summe meg kommer den store stimen tilbake.

«Bare et kast til».

En ny permit lar seg lure og en ny sinnsyk fight er i gang.

Neste dag er planen å slappe av sammen med kona. Det er jo i all hovedsak en bryllupsreise. 06:30 lister jeg meg opp, ringer guiden for så å «glemme» mobilen på nattbordet. Den dårlige samvittigheten er overraskende grei og svelge. Jeg er ren som snø. Med tre permit på land dagen før er vi ved godt mot. Jeg har forsonet meg med mitt svik mot «ørretpurismen» og min halvhjertede romantiske oppførsel.

Før lunch har vi flere fisk på land. Permit og bonefish er sinnsyke skapninger med en fascinerende kombinasjon av eleganse og råskap. Med en Corona i hvert ledige rom i hip-packen er dette absolutt levelige kår. Jeg vil faktisk si at jeg nyter varmen og saltvannet for første gang i mitt liv.

Samtidig som jeg vet at kona mest sannsynlig sover som en stein i bungalowen, forteller guiden meg at Mexico skal være et forholdsvis trygt land å være alene i for unge, skandinaviske kvinner. Guiden er en allright type, så det velger å stole på ham. Med andre ord, jeg kan fokusere på fisket. Ett hundre prosent.

permitogpoeking_andrepedersen_12_opstrms

«Dealeren» har nådd sitt mål. «Brukeren» er skapt.

I all hast må guiden stikke. Han peker ut et par bra områder på kartet for så å sette seg i bilen og forsvinne. Jeg fortsetter på egenhånd selv om jeg absolutt burde skjønt tegninga. Han har brukt det gamle crackhead-knepet: Gir meg de dosene med dop jeg trenger for å bli helt hekta, før han finner på en litt billig unnskyldning for å forsvinne. Never to be seen again. På to dager har han ødelagt meg helt.

De neste dagene flakker jeg hvileløst omkring på flatsen, stirrende utover det turkise vannet i håp om å få se den neste halen. Pelikan og stork er godt selskap, samtidig som hyppige fiskesituasjoner gjør rusen jevn og god. 7’ern går fra å føles som en stokk til å bli en naturlig forlengelse av høyrearmen. Jeg har kjøpt stråhatt og buff og er en ekte saltvannsfisker.

«Hei, du har solen i ditt hår og jeg vet hvor vegen går, ut mot havet».

Aldri før har en Rune Rudberg-låt gitt så mye mening. Jeg skjønner nok ikke der og da hvor galt det er. At jeg ikke har ofret ørreten, huslånet eller kjerringa en eneste tanke på dagevis burde være alarmerende tegn på permit-feber. Dagene går, og av og til lurer jeg på hva kona holder på med. Er hun i hytta? Har hun nok penger? Når skal vi egentlig dra hjem? Tankene blir alltid avbrutt av cruisende bones eller svære bølger fra jaktende permit. Jeg fisker hardt. Bukten jeg holder meg i produserer rikelig med sjanser på sultne bonefish som er lynkjappe og bitevillige. Disse gutta sloss for livet og spiser alt de blir servert, så lenge det blir servert på riktig måte. Noen av dem angriper flua fra lang avstand, andre er roligere og krever en bedre presentasjon. Men jeg er i flytsonen.

permitogpoeking_andrepedersen_02_opstrms

Solhatt, sigg og samvittighetsløs.

En tidlig morgen, én time etter soloppgang står jeg med drømmefisken i hendene. Den vakreste permiten av dem alle. Dehydrert, sliten og litt bekymret for kona bestemmer jeg meg for å dra tilbake. Selv om innkommende stiv kuling og monsunregn egentlig er den helt avgjørende faktoren. Jeg pakker sakene og vender tilbake mot landsbyen, kanskje for å motta det som vil vise seg å bli tidenes hårføner fra min bedre halvdel. Forståelig nok.

«Hei, tenk så fint å ha det sånn, der vi vandrer hånd i hånd. Ut mot havet».

Rudberg ass…

Avslutningsvis vil jeg bare si at møtet med kona også er en del av historien, men den gjør seg nok bedre hos en familieterapeut enn på Oppstrøms.