Jeg har alltid store planer for hvordan sesongen skal avsluttes. Det gjennomsyrer hobbyene mine. Men det blir ofte med planene.

Dette kunne vinkles som snikskryt. «Jeg er framtidsrettet». «Jeg er flink til å planlegge». Men det er heller følelsen av at gresset er grønnere neste sesong, som tar overhånd.

Når sommerens fjellfiske er over, kan jeg nesten uten unntak pakke vekk stanga. Rense snører, tørke bokser, og henge bort vadere. Men det blir ikke gjort, for høstens fiske er nøye planlagt. I fjor var det en fisk i marka som skulle få kjørt seg. Jeg hadde sett ham under vulgataklekkinga i juni. Minst 1,5 kg. Og det er dobbelt så stort som jeg trodde fiskene ble i Fiskelaus. Han cruiset forbi meg som en russisk ubåt i svensk skjærgård. Ga totalt F i om man fikk øye på den. Han hadde et grovt hode, mørkt skinn og var blind på det ene øyet. Så dette var en gammel gubbe som ikke nødvendigvis ville overlevere vinteren. Høsten ville bli min store sjanse til å kroke en bjessing denne sesongen. Sju hekto var foreløpig bestenotering, og med fingeren godt planta i jorda var ikke det så ille. Det var egentlig jævlig bra. Men nå var jeg blitt fluefiskeskribent, og da bør man fange. Fange stort. Så sekserstanga ble inspisert ned til den minste surring. Bremsen på storsnella smurt, fersk fortom knyttet. En egen boks med harvefluer ble sortert ut. Streaking caddis, muddler minnow, wolly bugger med conehead. Mus. Og diverse varianter av dirty tricks med hjortehår og gummibein beregnet på høstmørket og ruskevær. Eller Kola.

paatampen_martineekburud_04_opstrms

Livstilshobby #2. Foto: Marthe Hval Burud

Men: Jeg elsker jakt. Livstilshobby #2. Etter 10. september brukes hver ledige stund på skogsfugljakt. Sjøormen i Fiskelaus er glemt. Fokus på høstfarger og kjølig, klar luft. Vekta av hagla i hånda (hvis det er lov å si). Se bikkja jobbe seg gjennom skjørtegraner og blåbærlyng, bruke vinden, ta stand. Høre tiuren lette. Som et helikopter. Nok engang utenfor skuddhold. Jakta er annerledes enn fiskinga. Startdatoen er hellig. Ikke bare har man ventet på denne spesielle dagen lenge, men ofte kan jakta være desidert best tidlig på sesongen. I motsetning til fiskinga som begynner med dunjakke, frosne stangringer og dritvanskelig myggfiske. Tidlig i jakta trykker fuglene bedre for bikkja, som igjen har bedre forhold for å finne lukta av dem. De få fuglene jeg får, faller gjerne første uka.

Så kommer oktober. Skogen fylles av elgjegere som ikke vil se meg der, en noe gjensidig følelse. Kombinert med at all familiær goodwill, ferie og avspasering er brukt opp, blir det alltid en lang pause. Så det legges planer for avslutningen. November er for de harde kara. Rypejegerne fra Bærum har hatt sin ene helg på jakt for lengst. Elgjegerne er forvist fra Paradis. November er min. Og så blir det én tur. Kanskje to. Frost gjør at man bråker verre enn Kampen Janitsjar gjennom stiv lyng og islagte myrer. Ser ikke en fjær. Legger nye planer for desember. Sporsnø! Konge. Hjelper det med sporsnø når fuglene flyr fra tre til tre? Om det blir mye jakt i førjulstida? «Blir du med å lage snømann?» Nei! Dessuten er man litt mett. Det er ikke så farlig, iveren er dempet. Og i boden står skia og venter på sandpapir og parafinvoks.

Det er ikke bare på lang sikt jeg svikter. Planer for videre fisking legges i løpet av en fiskedag. Er man på hyttetur med kompiser går man alltid glipp av morrabettet. Det er ikke mange dagene i året man kan sove så lenge man vil. Så man fisker og koser seg midt på dagen. Fanger lite eller ikkeno. Men bekymrer meg minimalt. For det er kvelden som gjelder. Da kommer sværingene inn mot land og beiter. Og da skal jeg være der. Men jeg er ikke det. Etter en middag med kjøtt, masse kjøtt. Og vin. Siger ned i sofaen med Hr. Kaffe og Mr. Cognac. Kan bare glemme kveldsbettet. Frister mer med bayer og peis enn klamme vadere. Det skal sies at om Jupiter er på linje med Mars og månen er litt fullere enn oss så drar vi ut igjen. Men det er strengt tatt ikke selve fanginga som er i fokus. Den er kun en unnskyldning for å dorge midtfjords, røyke pipe og synge «Skomværsvalsen». Hal toppseil, my boys!

paatampen_martineekburud_02_opstrms

Livstilshobby #3. Foto: Marthe Hval Burud

Tilbake til skiene i boden. Å være glad i å gå på ski er en god overlevelsesmetodikk for fluefiskere. Vinteren må være forferdelig lang uten å finne glede i ti minus og gnistrende vinterføre. Vinteren er fin når den er fin. Fylle lungene med kald luft. Få balansen, gli avgårde. Tenke på teknikk. Få med buken i dobbelttakene. Ikke sett ned foten før den er forbi den andre. En jublende unge i pulken og nystekte vafler på en hytte i marka. Men det er aldri best når den første snøen kommer. Det beryktede nullføre ispedd litt grus. Mørkt og kaldt. Det er best på tampen. Rundt påske synes mange det er krampeaktig å dra til fjells. Men Vidda ligger der med naturlig preparerte løyper fra Tinnsjøen til Eidfjord. Hardpakka snø og lange solrike dager. Skjønner at ikke alle liker klister. Men det finnes feller og det er tross alt noen år siden Gunde Svan begynte å skøyte. Du kan gå hvor du vil, være helt alene. Frihetsfølelse. Helt stille. Bare «Daydream» som spilles mentalt i hodet. (Det er den fjellvettlåta. Og ja, jeg måtte google sjæl).

Men er jeg der? Nei. Da er jeg som deg. Maser inn i marka og ser på islagte vann, frosne maurtuer og ser innbilte mygg på netthinna. Drømmer om det som snart skal skje.

Årets første vak.