Dersom du er lei av å vente på gode myggforhold, kan imitasjoner av øyenstikkerlarver være et godt alternativ!

Mange av mine største ørreter i Nordmarka, er tatt på nettopp imitasjoner av øyenstikkerlarver i april-mai. Skiftende vårvær med kun unntaksvis vindstille forhold og vaking, gjør at fiske med øyenstikkerlarver blir praktisert mye for min del før døgnfluene kommer i gang. I dette tilfellet stemmer det også rimelig godt, at stor flue gir stor fisk…

Saken fortsetter under bildet.

øyenstikkerlarve01_opstrms

Som sett i Alien-filmene. Foto: Andreas Lium

Levevis
Øyenstikkerlarven er stort sett gjemt for fluefiskeren. Du må enten finne den i en fiskemage, eller som meg; oppdage den som følge av en mer eller mindre (u)naturlig fascinasjon for hva som beveger seg under gamle stygge røtter i illeluktende gjørme. For det er nettopp her disse insektlarvene oppholder seg mest, under røtter og i bunnvegetasjon med gode muligheter for å gjemme seg. Øyenstikkerlarven er selv en predator av rang, og spiser faktisk byttedyr opp til fiskeyngels størrelse. Den legger seg strategisk til og venter på byttet, som den overrumpler lynraskt ved å skyte frem den leddede kjeven og huke tak i offeret. Larven er også utstyrt med en vannjet, som gjør den i stand til å skyte raskt frem i vannet ved å presse vann ut av bakkroppen. Noe den utnytter både ved angrep og forsvar.

Larven kan nå en størrelse av opptil 50mm, dette sier allerede litt om betydningen den har som næringskilde for ørret. Som nevnt lever larvene et relativt bortgjemt liv, både for oss og for fisken. Resonnementet blir dermed at ørreten spiser disse når de er tilgjengelige, og vi må fiske med imitasjoner av larven på steder og tidspunkt hvor den er aktiv og sårbar. Av erfaring er den beste tiden for dette fisket på våren, særlig rett etter isløsningen, men imitasjoner fungerer hele forsommeren. Selv har jeg sett relativt solide klekkinger av øyenstikkere omtrent samtidig som den lille myrdøgnflua Leptophlebia vespertina, like før det blir badevann.

Ettersom øyenstikkerlarvene lever på mye av den samme insektdietten som mange ørreter, viser de mye av det samme atferdsmønsteret når vårens første solstråler slipper til langs råtne iskanter. Aktiviteten øker, og de er sultne etter en lang vinter under isen, akkurat som ørreten. Øyenstikkerlarvene trekker frem fra skjulestedene sine på næringssøk, der grådig ørret står klar. Normalt har de det høyeste aktivitetsnivået i grålysningen morgen og kveld, men fiske med disse imitasjonene gir også ofte uttelling på dagtid dersom det blåser. Ørreten har en tendens til å driste seg nærmere land på dagtid, hvis det ikke er blikkstille. Kanskje er fisken særlig forsiktig i så måte, etter en hel vinter med tak over hodet.

Sesongstart
Jeg personlig har falt litt for denne formen for sesongdebut. Det har nok noe å gjøre med at myggklekkingene er dårlige der jeg fisker mest, og at fisket med imitasjoner av øyenstikkerlarver gir stor fisk. Veiene i Nordmarka begynner å bli isfrie på den aktuelle tiden, men vassing i snø ned til en åpen råk er normen på mine første forsøk. En varm solrik dag ved et bekkeos gir optimale forutsetninger, og fisket foregår som regel etter at sola forsvinner. Da kommer ørreten frem fra de trygge mørke omgivelsene under isen, for å beite der insektaktiviteten er igangsatt.

Så fort isen forsvinner og man får mer plass og muligheter, oppsøker jeg viker og områder med riktige bunnforhold. Helst i nærheten av dype partier. Slike steder har stor fisk kort vei fra trygge områder hvor den oppholder seg på dagtid, til gunstige beiteområder hvor en øyenstikkerlarve er et kjent og kjært syn for den. Marbakken er en hotspot, som alltid.

Praktisk fiske
Ørretene jeg har tatt på denne typen fiske har ofte tatt veldig aggressivt. Øyenstikkerlarvene bruker som nevnt vannjet for å skyte seg framover i vannet, og en imitasjon av dette ved inntrekket kan vekke vintertreg ørret. La flua synke litt etter å ha truffet vannet, trekk så inn 20-30cm 3-5 ganger etterfulgt av en kort pause. Variasjon er selvsagt stikkord her som ved de fleste andre typer fiske, men det er små variasjoner av det nevnte inntrekket jeg har hatt desidert størst suksess med. Fisken sluker ofte disse larvene rått, og det har hendt at flere velvoksne øyenstikkerlarver på tre til fem cm har krøpet rundt på kjøkkenbenken i tilsynelatende fin form etter at jeg har gjort opp fisk som en sjelden gang har blitt med meg hjem.

Fortrinnsvis er dette fisket et blindfiske, men hele resonnementet som ligger til grunn for valg av tid og sted og flue gjør at dette ikke føles helt blindt for min egen del. Jeg har også opplevd ørret som kaster seg over larveimitasjonen uten å nøle, etter å ha fått den servert rett i et myggvak. Det understreker bare hvor opportunistisk ørreten kan være på våren, og hvor populær mat disse larvene er. Et annet viktig moment er hvor flua fiskes. Den kan rett og slett ikke fiskes for nært land. Særlig hvis isen bare har gått langs land og ut for bekkeos. Ørreten trekker da ofte helt inn på disse stedene for å beite, fortrinnsvis etter solnedgang.

Saken fortsetter under bildet.

øyenstikkerlarve03_opstrms

Ut av dæ sjæl opplevelse. Foto: Andreas Lium

Fluevalg
Når det gjelder imitasjoner av disse insektlarvene, kan alt fra en wolly bugger i rett farge og størrelse, til detaljerte imitasjoner funke. Jeg liker personlig en mellomting, en mørk imitasjon med noen tynne gummibein, i riktig størrelse og med riktig form. Tiemco-kroken 777sp i størrelse 10 har blitt en favoritt. Jeg bruker litt bly i kroppen på flua, og noe svart foam over fremkroppen for å sørge for at imitasjonen holder seg rett i vannet. Vanligvis smelter jeg også en bit tjukk monofilament for å etterlikne de solide øynene, men dette er nok mest fordi det ser kult ut i flueboksen. Det naturlige insektet ser veldig stivt ut i vannet og har beinene liggende langs kroppen når den svømmer, så valg av sted, riktig inntrekk, og vannlaget flua fiskes i er hele nøkkelen. Bevegelse i materialene spiller liten rolle.

odonata_01_opstrms

Livsfarlig. // Foto: Joakim Andreassen