Jeg har akkurat lest en bok. Papirbok. Det er en ny biografi om den svenske forfatteren Hans Lidman.

Rekk opp hånda den som kjenner navnet. Ikke? Lidman var kanskje den mest kjente fluefiskeskribenten i Norden i perioden 1950 – 1975. De fleste bøkene hans ble oversatt til norsk, og han var vel så populær her som i hjemlandet. Jeg husker fortsatt at jeg satt i bilen til onkel Rolf som 13-åring, på veg til fjells mens jeg ikke kunne legge fra meg klassikeren «Det napper i Svartån» – ikke engang når vi stoppet på bensinstasjonen og det var utsikter til en is. Lidman var en av de første som fisket med flue i den nordsvenske fjellverdenen, og han frekventerte ivrig lakseelver i Finnmark like etter krigen.

hanslidman02_oysteinaas_opstrms

Fra biografien. Foto: Øystein Aas

Jeg kommer til å tenke på Lidmans skriverier og liv i forbindelse med lanseringen av denne nettsiden. Lidman var virkelig hot i sin tid – bøker var mainstream medium og solgte i store opplag. På 1960- og 1970-tallet ble det gitt ut MANGE bøker om sportsfiske, også fluefiske. I dag nesten ingen. Nå er det nett og film/video som er sjef, og helst det «sosiale». De nye mediene gjør at mange flere enn før kan ytre seg og publisere, enten det er bilder, tekst eller film. Hvorfor ytrer vi oss om favorittaktiviteten vår, hvorfor leser vi? Hva vil «vi» (leserne) ha? Hva er bra og hva er dårlig? Og hvordan ønsker «vi» å kommunisere med skribenter, «eksperter» og hverandre?

Lidman skrev for å overleve, men også for noe mer. Forfatterskapet som besto dels av fiskebøker, dels av lokalhistoriske bøker var hans levebrød. Faren drev forretning på skog og treforedling, men mislyktes og tok livet sitt da Hans var tre år. Sorg og skam fulgte familien og Hans lyktes aldri å skaffe seg utdanning og arbeid som ble forventet av den falne borgerskapsynglingen. Isteden utviklet han sjangeren og skrev slik at sportsfiskeskildringene fikk litterær anerkjennelse. Tekstlig og billedlig perfeksjonisme var målet, skrivemaskinen og storformat Hasselblads var hans verktøy. Lidman skrev åpenbart også for å gjenopprette verdighet og anerkjennelse – for seg selv så vel for familien.

hanslidman03_oysteinaas_opstrms

Lidman holdt det hemmelig. Og ekte. Foto: Øystein Aas

Å skrive og publisere saker om fluefiske er ofte paradoksale balanseøvelser. Sensasjonelle saker om spennende nye fiskeplasser er utvilsomt det beste stoffet, samtidig det skribenter får kjeft for – av de få som «visste». Å «oute» en elv er ikke noe nytt, noe som startet med «Skrukka» eller Hemsila for en ti års tid siden. Heller ikke at en story fører til at fiskere flokker seg om et beskrevet vann og ødelegger tidligere godt fiske. Men publisitet kan også være det som skal til for å innføre bærekraftige regler eller bidra til at vassdraget ikke ødelegges av utbygging.

Lidman levde med alt dette allerede på 1950-tallet. Han brukte pseudonymet «Svartån» om sin elskede storørretelv Mållångsboån, som dessverre ble rasert av kraftutbygging rett etter krigen. Samtidig var han en av de første sportsfiskerne som fisket og beskrev det som i dag regnes som legendariske storfiskområder i svenske fjell, som Virihaure, Sandåslandet mot Råsto, og Laino. Svensken var også tidlig ute og fisket og skrev om stor ørret og røye tatt på tørrflue i fjellområdene mellom Iesjavvre og Stabbursdalen i Finnmark lenge før Lars Lenth var påtenkt. Han fisket storlaks på flue i Tana og mellomlaks i Komagelva og Neiden, gjerne med favorittflua Durham Ranger. Hans Lidman opplevde også kontroverser omkring det som i dag kalles sponsing. Han havnet tidlig under vingene til sagnomsuste ABU og deres legendariske direktør Göte Borgström. Enkelte av bøkene ble kritisert for å være for reklamepreget, særlig boka «Lax i Mörrum». Lyder det gjenkjennelig og noe som du tenkte først og fremst er knytta til vår «kommersialiserte» tidsalder? Nei da, det har skjedd før det også.

hanslidman04_oysteinaas_opstrms

Likevel – fortellingene til Lidman ble noe langt mer enn ordinære sjangerskriverier. Historiene hadde lite eller ingen tips og råd av teknisk art – dette tok samtidige som Nils Färnström seg av. Det var naturlyrikk og ødemarkas fortryllelse som var Lidmans domene. Sammen med fantastiske skildringer av psykologien i jakten på stor ørret. Den legendariske historien: «Flaks at han ikke tok», handler om en nesten ukelang, utmattende jakt på en stor ørret i en lapplandsjokk, der jeg-personen (helt sikkert Lidman) til slutt ikke kan skille mellom fantasi og virkelighet. En annen klassiker er «Lakseøyet», der jeg-personen til slutt ender søvnløs etter å ha blitt stirret i senk av en 20 kilos tanalaks. Til tross for voksende anerkjennelse og store royalty inntekter plages Lidman i økende grad av stress og prestasjonsangst. Sekstiseks år gammel velger han samme utvei som faren – og tar sitt eget liv.

Hvorfor jeg skriver om fluefiske? Jeg skriver for å fiske, for å inspirere andre, og sikkert også litt av forfengelighet. Men jeg vil aldri kunne skildre livet langs elvene i nord slik Lidman kunne. Ingen nordisk fluefiskeforfatter har så langt gjort han rangen stridig, spør du meg. Så selv om han er gammel og bokmediet utdatert; gi Lidman en sjanse, gjerne innimellom klikkene på Oppstrøms. Du vil kanskje få nye fiskeideer, og i alle fall konstatere at du som fluefisker i dag følger i andres fotspor. Been there, done that, check.

Göran Eriksson & Hans Malmsten 2015: Längs Stigarna med Hans Lidman. Från et tid då allt tycktes möjligt. Gidlunds förlag. 414 s.

Mer info: hanslidman.se