Nektar og loff

Bosnia. Forbundsrepublikk. Krigsherjet, stolt og vakkert. Frodig og kupert. Krystallklare kalkelver, enkelte sjøgrønne, riktignok ikke Ribnik. Har levd i skyggen av Slovenia som ørretdestinasjon, men vi kan ta saken. Mens det slovenske fisket hovedsakelig foregår på regnbueørret fra oppdrett, kan Bosnia skilte med en solid stamme av «native» brun ørret, i tillegg stor harr og et knippe eksotiske varianter ikke særlig kjent for oss nordboere. Det skal være relativt store forekomster av såkalte griser i vassdragene, og det tørre fisket på denne tiden gjøres som regel med små døgnfluer og steinfluer (i ifølge Ado – lokal los og fluehue). I området er det flere alternativer, med Ribnik som den mest kjente; Bosnia for beginners. Ado har også snakket om flere andre alternative elver. Valget kan tas på sparket. Om vi er heldige kan vi få øye på Edin Dzeko eller Leo Ajkic, i beste fall også Besart fra videregående. Butikkene fører Rød-12 (rødvin). Hovedstad: Sarajevo.

Dette var oppsummeringen etter noen timers research på feltet, og det virket svært lovende. Initielt var tanken å dra til Slovenia for å tjuvstarte sesongen på tjukk regnbueørret, men noen google-søk førte oss dypere inn i Balkan. Nydelige omgivelser også her, i tillegg til et mer autentisk fiske på brunørret. Viktig å holde det ekte, på alle måter. At den mest kjente elva hadde Rib som første stavelse gjorde saken enkel. Det var som å stirre skjebnen i hvitøyet. Vi måtte nedover. Rib-nik.

bosnia_rib_2880_01

Ekte og genuint. // Foto: Åsmund Indrebø Næs / ribweb.org

Torsdag
Vademannen hadde opparbeidet seg Star Alliance gullkort via det greske flyselskapet Aegean, og den første dagen dreide det aller meste seg om en ivrig Vademann og hans greske gull. Gratis brus, internett og en helt egen boarding-kø – store greier. På flyet havnet han riktignok trygt bak forhenget, en liten seier for oss dødelige. Vi mellomlandet i Wien, og selv på de tjue minuttene vi hadde til rådighet gikk turen innom VIP-loungen. Sebastian og eks-sosialist Anders lot seg også friste av såkalt ”høy”-status, og hadde ironisk nok betalt seg til gratis drikke på loungen. Magnor, Arnstein og jeg rigget oss til blant folk flest og akklimatiserte gradvis til det transkontinentale fangelivet med schnitzler og hveteøl.

Etter etappe to, landet vi på en overraskende liten flyplass i Zagreb, Kroatia. Derfra gikk bilturen videre i flatt landskap. I kupeen utvekslet vi begrenset kunnskap om Bosnisk ørret så overbevisende vi bare klarte. Energien var høyspent, snusen rant og vi gledet oss som barn til store fisker på avanserte imitasjoner. Ved bomstasjonen smatt Arnstein kredittkortet inn i feil hull. Er det lov å si? Det kunne blitt en pinlig turistaffære, men undertegnede kom til unnsetning med en fortomsklipper.

På grensa til Bosnia steg pulsen. Det var mørkt, skittent og følelsen av å forlate vestens trygge favn bølget inn i kupeen. Kanskje var det fordommene som beveget seg. En glinsende Mercedes SL med felger til titusener rullet opp på siden av oss, og grensevakten reiste seg fra stolen. Mannen i bilen strakk hånda ut av vinduet og gjorde en halvveis knyttneve, en slags klo–bevegelse. Grensevakta nikket, og Mercedesen rullet gjennom kontrollen. Det var neppe fordommer. Velkommen til Bosnia.

Vi stoppet ved den første matbutikken for å hamstre kveldsmat, sjørøvervin og Nektar (det mest profilerte ølmerket). Deretter gikk ferden opp i høyden. Øde, kupert landskap og svingete veier som minnet om vestlandet. Det var bekmørkt, og det eneste innslaget av lys var glinsende øyer fra flokkene av løsbikkjer som gjorde opplevelsen av natt på den bosniske landsbygda akkurat like skummel som vi fryktet. Magnor ledet den norske kolonnen og tråkket hardt på pedalen. En rev ble fanget i grillen. Ikke C&R, dessverre.

I flere av landsbyene passerte vi påfallende mange unge menn gående langs veien. Det minnet om slik vi så for oss den norske drabanten på 80-tallet, høy frekvens av såkalt rotløs ungdom. De aller fleste hadde hettegenser og joggebukse med to striper nedover bena – en avart av de populære Adidas-buksene som herjet hjemme noen tiår tilbake. De gående mennene var neppe ute i Natteravnenes tjeneste, og en ny bølge av Bos-noia veltet over oss.

Noen hundre løsbikkjer og et titalls unge menn i hettegenser og joggebukse senere var vi fremme ved destinasjonen – LTG Flyfishing, Gornij Ribnik. På bakgrunn av opplevelsene så langt, forventet vi særdeles enkle forhold. Sjelden har vi blitt mer overrasket. Kåken var enorm og luksuriøs. Takhøyden i stua var på nærmere fem meter, og trappa opp til andre etasje hadde rød løper for norske fangemenn. Finishen var amerikansk, så selv Vademannen ble fornøyd. Dobro! Øst-Europeisk interiør har tydeligvis vært på en lang reise. Vi jublet hemningsløst til resepsjonist og gladgutt Olés store begeistring. Det ble riktignok med én nektar per hode før vi sloknet i senger harde som planker. «Luksuriøst» var kanskje et overstatement.

bosnia_rib_2880_02

Glassklar stemning. Og forventninger. // Foto: Åsmund Indrebø Næs / ribweb.org

Fredag
Ado skulle møte oss i byssa klokka sju. På internett hadde vi forstått at han var autoriteten i området. Det var Ado som fanget de største fiskene, og vi hadde fått inntrykk av at han hadde en finger med i spillet på det meste som foregikk langs bredden. Internett hadde rett. Ado steg ut av bilen; kraftig, kompakt og med dyre klær – genser uten hette og bukse med tre striper. Han var avmålt, men imøtekommende, og bygde tro på alvorlig, slavisk vis. Dessverre hadde han lovet seg bort til noen bemidlede engelskmenn, så han hadde hyret inn to løpegutter til å guide oss. Noen minutter senere ankom våre nye venner – Amil og Laden. Greie gutter, men med hettegenser og to striper på buksene.

Arnstein, Anders og undertegnede reiste med Amil til en sideelv av Sanica, som igjen var en sideelv av Sana. Vi følte oss som Gumball-David Hasselhoff i det vi suste gjennom landsbyene for å finne steder vi kunne leke med utstyr til hundretusener. Jeg hadde glemt fleecebukse, så vi stoppet i byen Kljuc og jeg fikk kjøpt meg joggebukse med to striper. En halvtime senere ankom vi den lille sideelven. Grønn og frekk, men stri og litt grumsete.

På tross av at jeg steilt stod på at Åsmund var et Telemarksnavn, var Amil overbevist om at navnet (Ozman) var av muslimsk opprinnelse. Uttalen av «Arnstein og Anders» falt heller ikke naturlig, og vi endte opp som «Muslim», «Einstein» og ”Amish”. Regnet høljet, det klekket marginalt med ørsmå døgnfluer og Amil mente vi skulle fiske med nymfe. Med begrenset innlevelse kastet vi små nymfer i strykene. Det var ikke dette vi var kommet for, men vi hadde mange dager til rådighet. Første dag med guide kunne fint brukes til akklimatisering og recon.

I Ribnik hadde Magnor, Sebastian og Vademannen en noe tilsvarende opplevelse. Elva var flomstor og det var ingen fisk oppe. (Bin) Laden gjorde det han kunne for å gi turistene valuta for pengene, men han hadde vanskelige arbeidsvilkår. Det endte opp med lang lunsj og mange Nektar. Med god mat og øl til fem kroner ved elvebredden kunne man forestille seg hvor latterlig moro en bosnisk lunsj potensielt kunne være – under gode forhold. Uten introduksjon tok Laden et stykke loff fra kurven på bordet og kastet det i elva. Sekunder senere angrep flere store fisk. Ørreten tok loff! Laden fortalte at fiskene rundt restaurantene hadde tilpasset seg den ekstremt lokale næringstilgangen. Døgnfluer, nei. Loff, ja. Han hadde også bundet opp loff-imitasjoner for å kunne fiske på dem. Nordmennene stod fascinert tilbake. En artig attraksjon. Tullete, men artig.

Langs flere av elvene i området ligger det oppdrettsanlegg for regnbueørret. Fisken brukes kun til mat, og blir solgt til restauranter og butikker i området. Vann fra elva blir kanalisert gjennom anleggene, og ved utløpene står det ofte stor fisk. Vi antok at det var restemat fra anleggene som gjorde plassene attraktive, et relativt kjent fenomen. Etter loffeoppvisninga tok Laden med seg Ribnik-fraksjonen til en slik plass. I den store hølen fikk de raskt øye på en enorm ørret, den måtte veie 4-5 kilo! Den store skapningen beveget seg aktivt rundt på jakt etter føde. Laden hadde jaggumeg noen jokere opp i ermet. Så, plutselig, allerede før entusiasmen hadde lagt seg, kom det virkelige sparesset svømmende. Vademannen frøs, slapp sukkerspinnet og svelget tungt, da en dobbel så stor fisk plutselig hilste på i hølen. Ti kilo, mente Laden, uten å ta spesielt på vei av den grunn. Rib-fraksjonen mistet besinnelsen fullstendig. Syke tilstander.

Tilbake i sideelven ved Sanica hadde vi fått nok av nymfefisket. Regnet høljet, og vi ga uttrykk for at vi var modne for en pause. Amil tok oss med til et brunt vertshus der røykeloven enda var noen tiår unna. Vi forsøkte oss på Sakalv tilberedt i et slags kammer på grillen. Kjøttet smakte utsøkt, og Amil la ut om lokale bryllup med maskinpistoler, landminer, serbere og harr. På veggen hang bilder av Ado med ørreter store som skoleunger.

Etter pausen på vertshuset, beveget vi oss mot hovedløpet, Sanica. Fantastiske steppeaktige tørrfluestrekker med spredte trær og grønt såpevann åpenbarte seg, men elva var flomstor og vakingen var i beste fall sporadisk. Langs bredden traff vi på en dansk-bosnier med en bemerkelsesverdig dyp og bærende røst. Han var oppvokst i området, og beskrev billedlig hvordan elva kokte av vakende fisk på gode forhold. Den velkjente følelsen av å være litt for sent ute, eller litt for tidlig, begynte så smått å melde seg.

Tilbake ved oppdrettsutløpet i Ribnik bandt Magnor på en enorm og fargerik streamer som kunne vært en figur fra barne-tv. Han ploppet saken rett ned i poolen og slapp ut line. Etter noen få pilkelignende gyngebevegelser steg femkilosen, den minste av de to, målrettet opp fra dypet og angrep barne-tv-streameren. Magnor hevet stanga, mens stangtuppen stupte mot vannet med en enorm og ukontrollerbar kraft. Et øyeblikk senere spratt den tilbake. Fisken glapp.

Tilbake i byssa på LTG ble det kjøtt fra grillen. Og nektar selvfølgelig. Ado og engelskmennene hadde også hatt en tung dag på jobben, smultring i protokollen, på tross av intenst nymfefiske. Igjen hadde vi glemt å ta ut penger, da vi så langt hadde kritet både overnatting, guider og mat i byssa. Det begynte å bli flaut, og litt skummelt. Da vi forklarte Ado at vi heller ikke nå hadde cash, vippet han hodet litt på skrå, flekset noen mikromuskler rundt øyepartiet og stirret oss rett i gluggene. Det er ikke gøy å skylde penger på Balkan. Det ble ytterliggere noen nektar på krita, og optimistisk prat om at flommen kunne legge seg.

bosnia_rib_2880_04

Afterfish slik afterfish skal se ut. // Foto: Anders Thormodsæter / ribweb.org

Lørdag
Magnor, Sebastian og Anders var i byssa for frokost og stram kaffe klokka sju, før det bar mot øvre deler av elva. Resten av oss var på beina noen timer seinere. På vei mot elv, besøkte vi den lokale flyshoppen. Sjappa var en bu på noen usle kvadratmeter. Bak et lite bord satt en eldre type med furete hud og blottet en hullete rekke med pill råtne tenner. Han åpnet med å tilby oss blanke schnaps, ikke rart han gliste bredt såpass tidlig på kvisten. På tross av tilsynelatende voksen promille, bandt han fluer stramme som Umpqua-mannen. Han pekte på noen egne mønster, og vi plukket som vanlig ukritisk. Det skulle ikke stå på fluene. Eller pengene.

Etter morraschnaps og nye fluer gikk turen noen hundre meter oppstrøms. Det kom en og annen døgnflue seilende, men kun fisk på 100 gram og nedover brøt overflaten for å spise. Det ble enda et ventemåltid på pubben, og motløsheten begynte å få ordentlig fotfeste. Det kunne virke som om elva rett og slett var for høy, og at vi, som vanlig, hadde kommet en uke for sent. Eventuelt for tidlig.

Etter lunsj dro vi ned til spiseriet for å leke oss med de loffespisende fiskene. Vi kjøpte Nektar og en kurv med loff. Også nå kom fiskene opp, og den barnlige fiskeentusiasmen bruset. Det var stas å se anstendig fisk bryte overflaten – selv om de tok bakst. Vi begynte å saumfare området for bindemateriale til loffeimitasjoner. Som en håndsrekning fra han der oppe, fant vi noe isolasjonsrester som kunne minne i både farge og tekstur, flyteegenskapen var også god. Jeg bandt raskt opp en krok #12 comparaloff med skorpe, og forberedte seg på turens så langt viktigste flyt. Det måtte mendes nedstrøms, og vi hadde sett oss ut den tilsynelatende frekkeste loffespiseren.

Jeg la ut, men imitasjonen seilte urørt forbi fisken. På andre forsøk havnet loffen i litt feil bane, men det smalt likevel. Det var kanskje ikke fisken vi gikk for, men uansett, en pen fisk. Undertegnede kjørte, gliste og fikk omsider veid inn turens første kilos. Latteren satt løst, Nektaren gled som saft og loffefisket hadde løftet stemningen betraktelig. Praksisen var kanskje ikke i tråd med kulturarven fra skrått oppstrøms-pionerer i den britiske overklassen, men det var fankern så moro.

Under intense samtaler om imitasjonsfiske med loff og dets enorme potensiale, begynte vi å observere at det poppet opp relativt solide mengder døgnfluer i elva. Ny tru. Vi styrtet nektaren og hastet nedstrøms. For å ta seg videre måtte vi gjennom noen porter og bakgårder som ga assosiasjoner til Borat og hans oppvekst i Khazakstan. Hønene kaklet blant gamle dekk, rustne trillebår og gamle toalett. Vi fant noen vakere, men fisken var fortsatt småfallen. Vi la plutselig merke til at vi stod omslynget av høneflokken til Borat. Vademannen hadde ikke lukket porten bak seg, og det var kun et spørsmål om tid før Borat sjæl dukket opp for å hytte neve og fange høner. Vi strenet ytterliggere nedstrøms. Elva var fortsatt flomstor og det var frustrerende vrient å vade. Det var en del fisk oppe, men historien gjentok seg – fisken var i beste fall pannefisk. Vi innså etter hvert at heller ikke en ålreit klekking som dette ikke ville bære særlig til frukter.

Tilbake på LTG traff vi det andre laget. De hadde vært langt opp i elva, og erfaringene var de samme. Stor elv og liten fisk. Heldigvis hadde de tatt ut penger, betalt ned gjelda og kjøpt nye kasser med Nektar.

Under gjennomgang av dagens fiske ble loffefisket den store snakkisen. Undertegnede tok, naturlig nok, rollen som ekspert. På tross av relativt kort fartstid, la jeg selvsikkert ut om materialer og flyteegenskaper, grovt og fint brød, ferskhet, form, kornsorter, gluteninnslag og skorper. En ny verden hadde på en eller annet måte åpenbart seg. Loffefisket hadde egentlig de samme variablene som kalkelvfisket i Itchen, det var bare ikke like estetisk. Noen av oss tok turen ned for å sjekke status på fiskene ved LTG. Vi kastet ut ”bait”, men elva responderte ikke. Loffebettet var kjølig.

Det ble mer nektar og fiskepraten ble utløst av å kaste korker på en bjelke oppunder taket. Utfordringen var å få korkene til å ligge på bjelka, og leken la grunnlaget for en kveld av den infantile sorten.

Flaskeføringen fortsatte i bratt stil, og under middagen i byssa følte vi oss litt som nordmenn på Granka. Vi spøkte og lo, og det virket som om serveringsdama også hadde fått i seg noen schnaps. Vi bestilte rikelig med pork legs, pannekaker og Nektar. En svensk fangegjeng dukket opp, og vi havnet i prat med en utadvendt Skåning. Han la ut om fjorårets fantastiske forhold. Døgnfluer, vakefest, sol og stor ørret. ”Helt magiskt”, gjentok han ca 40 ganger. At fiskekameraten hans var en kloning av Elg fra Dance With a Stranger var han mindre opptatt av. Det gjorde riktignok inntrykk på oss.

Senere på kvelden ble det Rib-fest, akkurat som i gamle dager. I alle fall nesten. Det ble OL med kreative grener som oljepeiling og ”Sebastians lek”. Interne greier.

Søndag
Det ble, naturlig nok, sen frokost preget av begrenset entusiasme for siste fiskedag. Den eneste realistiske ambisjonen var å dykke ytterliggere ned i fluefiskets underdokumenterte disiplin, tørt loffefiske. Ved LTG var fiskene som bestilt oppe på pariserloff uten skorpe, men her ville fisket blitt kleint mye på utstilling. Oppstrøms ved restauranten var fiskene ikke på hugget. Vi la ut flere loffebiter, men alle fikk seile urørt nedover. Kanskje var vi for sent ute for lunsjbettet, kanskje var loffen over- eller understekt, eller stod det en vikar på kjøkkenet? Nedturen ble total da himmelen åpnet seg og tungt regn smalt i bakken. Enorme vannmasser fylte ytterliggere opp den flomstore elva, et endelig nådestøt for trua på vakende kiloser. Vi søkte dekning i restauranten. Et par timer senere stilnet regnet, og vi luntet ut. Som dagen før, begynte døgnfluene å vise seg, nå i enda større antall – ny tru. Vi strenet igjen nedstrøms, gjennom hagen til Borat, og til det vakre strekket med overhengende busker, steiner og røtter. Det vaket tett, men de store fiskene viste seg aldri. Det ble med bestenoteringer på rundt halvkiloen. Relativt stusselig, men vi fikk i alle fall fisket, på tradisjonelt vis.

Magnor, Sebastian og Anders hadde holdt det gående i elva hele dagen. Jeg og Magnor holdt likevel koken ytterliggere noen ettermiddagstimer. Vi fisket oss aldeles ferdig på halvkiloser, før det bar nedstrøms og i retning LTG. På veien fikk vi likevel øye på en ny tidstyv. Noen meter fra land, under brua, stod et monster av en ørret på nærmere 7-8 kg. Den stod dypt og så relativ inaktiv ut, men jeg snek meg i posisjon tjue meter oppstrøms. På fortommen bandt jeg en barne-tv-streamer og slapp den mot beistet. Magnor navigerte fra brua, og plutselig var fiskepulsen tilbake. Streameren nærmet seg, og plutselig skjøt fisken fart. Magnor skrek. Ørreten steg raskt mot flua, før den plutselig snudde, og stelte seg tilbake i posisjon på bunn. Den neste timen byttet vi fluer, og danset alskens streamervarianter foran nesa på fisken. Ingen utslag. Den hadde nok for lengst bestemt seg for å knipe på de latterlige imitasjonene våre. Trøsten ble en oter som vaket frekt under buskene ved hagen til Borat.

På vei hjem passerte vi en lut, gammel dame med skaut. Hun stoppet opp, løftet hodet og skrek ”El taco”, før hun igjen spaserte upåaktet videre. Vi skjønte ikke helt greia, men så på hverandre og gliste ektefølt.

I koia drakk vi Diesel – rødvin og cola. En lokal slager, ifølge Sebastian. Vi åpnet også sjørøvervinen som egentlig smakte enda mer drivstoff enn Diesel-drinken. Det ble quiz med lektor Anders før vi vatret ut på knallharde madrasser.

bosnia_rib_2880_03

Mann. Med gul jakke. I elv. // Foto: Åsmund Indrebø Næs / ribweb.org

Mandag
Typisk nok virket det som om varmt og tørt vær var i anmarsj. Loffefiskene ved LTG var oppe på fersk hveteloff uten skorpe, og i byssa under frokosten veltet det inn døgnfluer. Vi slo av en prat med en av arbeiderne på LTG, og fikk innsyn i bedriftsstrukturen i det vi så for oss var et innbringende forretningskonsept i et ellers vanskelig marked. Hovedinvestoren var ”Ortopeden fra Banja Luka” – som fikk umiddelbar kultstatus i gruppa. Turen gikk videre gjennom frodig vegetasjon på den bosniske landsbygda, og et sveip innom Banja Luka. Vi drodlet over hvordan flotte elver på Balkan kunne forvandles til millionbedrifter. Man kunne fiske, forvalte, drikke Nektar og tjene gode penger på rike skandinaver.

Bosnia var gjestfritt, vakkert og reisefølget upåklagelig. Vi hadde kanskje ikke forvaltet kulturarven fra kalkelvfisket i England helt etter boka, men en avant-garde variant med hvetebakst hadde i alle fall gitt oss noen historier å fortelle. Den svenske fangemannens beskrivelse av fjorårets fiske som ”helt magiskt” gikk på repeat i hodene våre og var vanskelig å slippe. Vi kunne lett se for oss disse elvene på gode forhold – det ville virkelig vært magisk.

På Instagram noen dager senere så vi Elg (fra DWAS) i solnedgang posere med enorme ørreter.

Rib-niks.

Foto av: Åsmund Indrebø Næs, Anders Thormodsæter & Even Sehested.