Duns fungerte ikke, og jeg ble drittlei nymfer som gikk skjevt i vannet. Problemet ble løst ganske enkelt.

Nordmarka er der jeg har fisket mest på klekkinger av myrdøgnfluer (Leptophlebia). Intensiteten på klekkingene av den største og første varianten (marginata) kan variere voldsomt fra år til år, men er oftere lav enn høy der jeg fisker. Etter flere måneders venting, blir frustrasjonen stor når du bare ser ti døgnfluer pr dag i den aktuelle toukers perioden. Ikke blir ørreten spesielt vakvillig i kaldt vann med elendig klekking heller.

Typisk ved ovennevnte forhold, er at man ser et sporadisk vak her og der og opplever null respons på en vakker dun-imitasjon selv med flere timers innsats. Selvsagt har jeg i nysgjerrighetens navn kakket noe fisk i denne perioden, og dermed funnet ut at de fleste er gode og mette på marginata-nymfer. Standard mørke hareørenymfer er brukt med vekslende hell. Én observasjon gjorde at jeg gradvis mistet troen på disse standard nymfemønstrene, og det var at de ofte gikk opp ned eller veldig skjevt. Jeg gikk lei av å frisere små fibre i fremkroppen i et forsøk på å rette de opp i vannet, og ville komme opp med et bedre alternativ.

Artikkelen fortsetter under bildet.

marginatanymfa1400_opstrms_al

Starten på slutten. // Foto: Andreas Lium

Nymfer i stillevann
Nymfefiske i stillevann skiller seg endel fra nymfefiske i elv. I elv blir nymfene kastet rundt og rundt av strømmen, og orienteringen av nymfen i vannmassene blir mer eller mindre tilfeldig. Kun med unntak av de mest svømmedyktige artene i rolig strøm. I elv betyr det altså ikke så mye om imitasjonen vrir seg og ikke går helt perfekt. I stillevann er det annerledes, og nymfene svømmer stort sett ganske rett. En annen fordel med en nymfeimitasjon som går helt rett i vannet, er at kroken blir bedre kamuflert sett nedenifra.

Jeg er overbevist om at fisken under de fleste forhold kan se både den unaturlige kroken og fortommen, men at den kan velge å overse disse avvikene dersom presentasjonen og flua ellers matcher det mentale bildet den har av mat. I områder med høyt fiskepress merker man også at fisken gjerne blir mer kresen på krokstørrelse og fortomstykkelse, så en godt kamuflert krok og en forholdsvis tynn fortom vil sjelden være en dårlig idé. Mer om dette i en annen artikkel.

Løsningen
Tilbake til essensen; problemet med skjeve nymfer ble løst med foam. Vekten av krokbøyen og krokspissen fungerer som kjøl, foamen gir oppdrift på toppen, og med et begrenset fokus på å pirke ut dubbing så går nymfene mine nå helt rett i vannet. Fibre på undersiden av kroken klippes helt ned, og kun bittelitt av dubbingen på siden av fremkroppen pirkes ut og strykes bakover for å gi imitasjonen en perfekt form. Gjeller imiteres med brunt strutseherl på bakkroppen. De to beina på hver side gir nymfen et buggy utseende jeg liker, og materialet Midge Krystal Flash er en soleklar favoritt til formålet. Jeg innbiller meg at jeg fanger flere ganger så mye fisk på nymfe i stillevann nå sammenliknet med tidligere, uten at jeg skal påstå å ha statistikken til å backe denne påstanden. Dette mønsteret er i alle fall det desidert mest produktive jeg har vært borti, ved sporadiske marginata-klekkinger.

Artikkelen fortsetter under bildet.

marginata_01_opstrms

Produktive saker. // Foto: Joakim Andreassen

Fargene på imitasjonen bør være et eller annet sted mellom brun og svart. I utgangspunktet binder jeg denne flua på Tiemco sin solide 3761-krok, men for et enda artigere fiske helt oppunder overflata kan man bruke tørrfluekroken TMC100 eller TMC102Y, og tykkere foam over fremkroppen. Sporadisk vakende ørret i marginata-tiden kaster seg over sistnevnte, garantert. Konseptet med foam er også overførbart til imitasjoner av andre døgnfluearter, driftende steinfluenymfer, og sist, men ikke minst svømmende vårfluepupper…