Stor ørret blir stor av å spise fisk, sies det. I mange tilfeller stemmer dette selvsagt godt. Uheldigvis for oss fluefiskere, er disse fiskene som regel vanskelige å komme i kontakt med.

De går ofte dypt, jakter gjerne om natten, og det er kun på enkelte lokaliteter at vi med streamere kan bedrive et visuelt fiske etter grov fiskespisende ørret på grunt vann.

Heldigvis eksisterer det annen fiskemat, som også kan gi den samme vekstkurven hos ørret og røye i Norge. Næringsemner som kan være langt mer interessant å imitere enn småfisk, mange plasser. Nemlig marflo, skjoldkreps og ferskvannssnegler. Det er imitasjoner av førstnevnte jeg anser som mest aktuelt å rydde plass i flueboksen for.

Enklere enn man tror

Imitasjoner av marflo er forsåvidt ikke et nytt og banebrytende konsept. Jeg har helt sikkert sett et hundretalls bilder av marfloimitasjoner, og testet minst halvparten av de. Fellesnevneren var at samtlige gikk opp ned eller veldig skjevt i vannet. Dette på grunn av lange bein på undersiden, og gjerne en krum krok. Greit nok dersom man fisker i elv der insektene og krepsdyrene uansett blir transportert med strømmen, men nå er det jo slik at marflo foretrekker rolig vann. Og til rolig vann hvor fisken har god tid til å inspisere flua, foretrekker jeg en nymfe som går rett i vannet – med kroken hengende ned. De fleste imitasjoner jeg har sett av marflo, har også unødvendig mye detaljer som ribbing, latex over ryggen og til og med følehorn. Ta en kikk på en marflo i vannet, og du vil oppdage at den ser ganske så ensfarget og simpel ut. Rett er den også, når den er ute på svømmetur og på sitt mest sårbare ovenfor rovdyr som ørret og røye.

Som den observante leser nå har skjønt, har jeg gått for en forenkling. Og dette med stor suksess. Testingen av flue og teknikk har foregått over flere år, i innsjøer hvor ørreten har en snittstørrelse på drøye to kilo. Med gode forhold for å se fiskens reaksjon på flua i vannet, kan man lære mye. Gammel og rutinert fisk som over mange sesonger har beitet periodevis manisk på marflo, er et forholdsvis strengt testpanel. Og nå lar de seg lure, gang på gang.

marflo_mageinnhold_opstrms_ja

Artikkelforfatteren med mageinnhold fra sulten ørret. Foto: Joakim Andreassen

I praksis

Fisketeknikken er vesentlig ved dette fisket. Og som ved alt annet imitasjonsfiske etter storvokst ørret, bør flua presenteres slik fisken forventer at maten skal oppføre seg. I dette tilfellet fungerer et utrolig tregt inntrekk meget godt. Du skal rekke å kjede deg litt, iløpet av et inntrekk. Men jeg kan love deg at taket ikke er kjedelig! Inntrekket bør også være jevnt, ikke rykkvis. En og annen stopp i inntrekket kan fungere godt. Ørreten jakter ofte marflo langs steinete marbakker, og her er en imitasjon svømmende på skrå opp marbakken meget giftig. Generelt fisker jeg marfloimitasjoner langs marbakken eller litt på skrå, heller enn rett ut.

Ved stikka

Imitasjonen bindes på rett krok, gjerne tiemco sine nymfekroker (3761 eller 3769). Jeg fortynger den ikke mye, av to grunner. Med mye bly i flua vil den gjerne snu seg og gå opp ned eller sideveis i vannet, og den vil bevege seg som en jigg – ulikt en ekte marflo. Bruk heller litt ekstra tålmodighet og lang spiss for å få flua ned. Fem til ti runder med .015 blytråd er nok. Synkeline er også et alternativ, men dette har jeg eksperimentert lite med. Jeg innbiller meg at ørreten kan være skeptisk til ei hel line på besøk, selv om inntrekket er tregt. Avslutningsvis dubbes flua til en sigarform, med farge til å matche marfloens farge der du fisker. Hends sin musk-rat dubbing er den jeg har brukt i mine imitasjoner.

Så effektiv som denne teknikken og flua har vært på ørret for min del, så kan jeg knapt vente med å teste dette på storrøya i snaufjellet.