LESERINNLEGG // I en artikkel i Bladet Vesterålen 15. januar kommer det fram at oppdrettsindustrien presser på Nærings- og Fiskeridepartementet for å få en omkamp om reguleringen av maksimalt tillatt biomasse (MTB) på konsesjonsnivå.

Fiskeriminister Per Sandberg avlyser heldigvis omkampen. Dette henger naturligvis sammen med vissheten om at oppdretterne ville brukt et nytt regime med rullerende/fleksibel MTB til å øke produksjonen.

Under høringen av dette forslaget kom det fram at en overgang til rullerende MTB vil medføre en reell økning i produksjonskapasiteten på kanskje 20 prosent. Dagens regjering har vært klar på at all oppdrettsvekst skal komme som en forutsigbar veksttildeling, og ikke som tilfeldig resultat av andre regelverksendringer.

Råstoffmangel
Tidlig i desember kom de første permitteringsvarslene grunnet råstoffmangel på slakteriene. Det er en dramatisk beskjed å få rett før jul, og det er naturlig at dette bekymrer oppdrettsselskapene. Det som ikke nevnes i artikkelen, og som åpenbart underkommuniseres av dem som nå presser på for en MTB-endring, er årsaken til råstoffmangelen. Årsaken er nemlig ikke den såkalte MTB-slaktingen tidlig i høst, men Mattilsynets pålegg om forsert utslakting pga. selskapenes egen manglende kontroll med lakselus.

Den laksen som skulle gitt jobb på slakteriene nå, ble tatt ut av merdene i fjor høst fordi den hadde for mye lakselus, siden ingen medisiner virket.

eriksterud_opstrms

Erik Sterud er fagsjef i Norske Lakseelver. / Foto: lakseelver.no

Oppdrettsindustrien benekter ikke at lakselus er et problem som truer den miljømessige bærekraften til lakseproduksjonen. Imidlertid ønsker de at man i større grad skal vektlegge de to andre delene av bærekraftsbegrepet – nemlig den økonomiske bærekraften og den sosiale bærekraften. Dette brukes som et argument for å få aksept for et større negativt fotavtrykk enn om man vektlegger den miljømessige bærekraften alene.

Dagens råstoffmangel viser at alle delene av bærekraftsbegrepet er solid sammenfiltret. For første gang i Norge ser vi at lakselusa ikke bare er et helseproblem for villfisk og oppdrettsfisk, men at den faktisk også er en direkte årsak til at folk mister jobben. Lakselusa angår altså også den sosiale bærekraften. At den også koster økonomisk, vet vi fra før.

Chile
Det aller grelleste eksempelet på sammenheng mellom miljømessig, økonomisk og sosial bærekraft, så vi i Chile da klasebombene med helseproblemer gikk av i 2007-2009. På ett år gikk Marine Harvest fra 5000 til 450 ansatte.

Gjett om de som mistet jobben ønsket at fokuset på fiskehelse og sykdomskontroll hadde vært større enn fokus på produksjonsvekst i Chile.

Nå er vi heldigvis langt fra chilenske tilstander i Norge, men permitteringene fra slakteriene er et uttrykk for samme problem. Manglende sykdomskontroll i oppdrettsanleggene rammer arbeidsplasser i tilstøtende industri.

Det virkelig tragiske med utspillet om et mer fleksibelt MTB-system, har heller ikke blitt synliggjort denne gang. Det er at redusert MTB-slakting på høsten vil være sammenfallende med perioden da lakselusnivåene er på topp. Redusert MTB-slakting vil altså øke behovet for forsert luseslakting ytterligere.

Nettopp dette poenget var årsaken til at Mattilsynet frarådet en endring da forslaget var til høring.

Regime
Regjeringen har fått Stortingets tilslutning til å etablere et helt nytt forvaltningsregime for oppdrettsindustrien, der det er lusas innvirkning på villaksen som skal bestemme produksjonsnivået. Aldri før har lakseluskontroll blitt koblet så tett opp mot produksjonsvekst.

Dette vil opplagt gjøre det vanskelig å få en produksjonsvekst i mange områder. Da bør oppdrettsindustrien samles om krafttak mot lakselusa, og ikke bruke ministerskiftet som anledning til søke kamuflert produksjonsvekst gjennom regelendringer på andre områder.

Opprinnelig publisert i Bladet Vesterålen den 18. januar 2016.