Dersom du er interessert i stor ørret på tørrflue og ikke har denne luringen i boksen allerede, så kan du med fordel lese videre.

For min del har Lureflua utkonkurrert både Streaking Caddis og Daddy-Long-Leg mer enn én gang, særlig i stillestående vann – det er jo der de største ørretene svømmer…

Dette mønsteret skal jeg på ingen måte sette navnet mitt på, ettersom det i bunn og grunn bare er en variant av Jon Strand sin allerede kjente vulgataklekker. Mine endringer er i hovedsak kroken, og materialvalget bakerst på flua. Jeg er selv glad i Tiemco sin TMC100-krok for stor ørret, eventuelt TMC9300 dersom man virkelig skal på storviltjakt. Jeg binder som regel dette mønsteret på krokstørrelse åtte eller ti. Helt subjektivt vil jeg påstå at syntetmaterialet jeg har valgt for å imitere et tomt nymfe- eller puppeskall på slep vinner over marabou (som sett i originalen). Holdbarheten til syntetfibrene er utvilsomt bedre enn marabou, noe som kommer godt med på ei flue som lurer så mye stor fisk som det denne gjør.

Generell og enkel
Det er i all hovedsak i stillevann denne flua har utmerket seg for min del. Og gjerne i vann hvor det ikke engang finnes vulgata. Kanskje ligner flua mistenkelig mye på en stor vårflueklekker? Effektiv er den hvertfall. Navnet Lureflua ble til fordi denne har vist seg å fungere på ellers døde dager, og uten en eneste vulgata eller vårflue i sikte. Selv tidlig på sesongen før insekter av tilsvarende størrelse engang har tenkt tanken på å klekke. Så hvorfor fungerer den så bra? Jeg vet rett og slett ikke, men flua lurer opp storfisk og redder dagen gang på gang.

lureflua_05_opstrms_al

Trykk på bildet for større versjon. // Foto: Andreas Lium

Rent bindeteknisk er ikke denne flua noen kjempeutfordring. CDC på fremkroppen spinnes i løkke, og flua har en fin tendens til å flyte riktig selv om man slurver med detaljer ved stikka. Foam på toppen er fint sånn. Syntetmaterialet jeg bruker bakerst er en bunt Poly-Bear Fiber i fargen tan, lett frisert etter innbinding.

Storørretmagnet
Denne fluas mest attraktive egenskap er, etter min mening, evnen til å trekke opp gigantisk fisk fra dypet selv om det i utgangspunktet ikke er noe særlig vaking å se, og selv om man ikke tilfører noe som helst bevegelse til flua. Denne ettertraktede tørrflueegenskapen gir rom for den mest optimale presentasjonen som finnes; helt dødt, liggende lenge. Det finnes rett og slett ingen presentasjon som skremmer mindre fisk, enn om flua allerede ligger der helt i ro når fisken kommer svømmende. Ingen unaturlige bevegelser, ingen bevegelse av lineskyggen på bunnen, ingen striping av fortom, og ingen skummel fisker som står og veiver med armen.

Flua henger dypt i overflatefilmen, og representerer en både stor og lettfanget godbit. Gi den et forsøk der det finnes stor ørret, vulgataklekking eller ei.

lureflua_04_opstrms_al

Trykk på bildet for større versjon. // Foto: Andreas Lium