Når den årlige gutteturen blir en værmessig fadese er det ingenting som smaker bedre enn at påfølgende år byr på drømmeforhold. Eller…?

Fenomenet «fiske-crew» virker ikke å være en døgnflue, men derimot noe som virkelig har kommet for å bli i skandinavisk fluefiskemiljø. «Alle» har nå tilsynelatende sitt eget crew, og har man ikke sitt eget crew så er man nok enten: 1. Lars Monsen-ish, eller; 2. En relativt kjip person.

Gjengfenomenet kan være irriterende stereotypisk, men det kan også være hyggelig. «KP» er et av de mer hyggelige innslagene, og etter at vi oppdaget dem tidlig i 2016, har vi gledet oss til neste release. Nå er altså ventetiden over.

– Disse opptakene ble gjort under vår årlige og, etterhvert ganske så hellige, tidagers tur den første uken i juli, forteller Rollef Krabberød til Oppstrøms.

Finvær og oppsig
Foruten én ettermiddag med intense haglbyger, så skulle forholdene vise seg å være gode fra gutta kom til de dro. Krabberød omtaler det som dritflaks, og noe de virkelig satte pris på etter fadeseværet året før.

– Godværet ga oss ro. Vi brukte mye tid langs elvebredden i «indianer»-stil og uten fiskestang i hånden (dog heller ikke for langt unna). Tre voksne karer som roter rundt i buskene på den måten ser sikkert «litt spesielt ut» for forbipasserende, med det brydde vi oss ikke om, sier Krabberød.

Saken fortsetter under bildet.

kp_2016_vakfest_opstrms

Danica gir vaking. Vaking trenger ikke å være synonymt med lykke. // Foto: Klinkhammer Productions

Han karakteriserer det som «dritgøy» å bare «overvåke» ørreter, og påpeker at det tidvis føltes som om de hadde fiskene i sitt eget akvarium.

– Flere fisk fikk navn. Deriblandt den svære hannfisken «Kølla», som vi fikk festet på film men ikke til noen flue, og legger til at fisket begynte med noen fine rhodani-klekkinger.

Akkurat passe mengder til at fisket var oversiktlig og greit.

– Det ble mye bruk av vår favorittflue: Klinkhammer size 16…eller 17, faktisk. Klassisk tørrfluefiske på sitt beste, sier Krabberød.

Tatt med (elveduskgjelle)døgnfluebuksene nede
Etter et par dager, så begynte det også å klekke Ephemera danica. Det kom noe bardust på gutta, og ingen av dem hadde nevneverdig erfaring med disse monsterdøgnfluene.

– Det førte til at vi ble skikkelig rævkjørt i begynnelsen. Skikkelig. Første dagen: Masse Danica, masse vak, masse stor fisk. Ikke ETT take engang!

De var frustrerte – og noen kanskje mer enn andre. Etter å ha observert sin egen flue forsvinne med i vakvirvelen fra en fisk som tok en ekte Danica, for så å poppe opp som en dupp to sekunder senere, tok desperasjonen for alvor tak i én av gutta.

kp_2016_misspiggy_opstrms

Øksa har fanget lillebroren til Kølla. // Foto: Klinkhammer Productions

– Ole fant opp en slags trojansk hest-strategi som innebar å legge flua så nærmere som mulig de ekte insektene i håp om at fisken skulle få med seg begge ved en tilfeldighet. Det viste seg at denne strategien heller ikke funket, og det hele kulminerte i at han ble sittende med brorparten av sin elskede Sage i den ene hånden og en avknekt stangtupp i den andre. Stakkars mann, sier Krabberød.

Dårlig imitasjon for godt fiske
Etter dette ble de sittende apatiske ved elvebredden mens de stirret tomt utover skuet som utspilte seg på elvestrekket.

– Samme kvelden bandt vi opp det vi klarte å finne på av Danica-imitasjoner. Og heldigvis, etter litt jobbing i elva, så fant vi ut at ett av mønstrene fungerte. Og det fungerte latterlig bra, ihvertfall med tanke på at det var en ganske dårlig imitasjon av det levende insektet sett med menneskeøyne, humrer Krabberød.

På tross av litt tilslagsproblemer og et stygt tilfelle av en dårlig fortomsknute, så steg stemningen betraktelig i den lille gjengen. De kunne igjen senke skuldrene og bare nyte et godt fiske de siste dagene.

– I år igjen var det Øksa som i de siste timene og med treer-stanga, skulle få den feiteste fisken. Selv om størrelse ikke er alt, så var dette ekstra artig, da Øksa kanskje hadde hatt den mest humpete ferden turen sett under ett, sier Krabberød.

Han håper at folk liker klippet de har satt sammen i år, og at de ikke sovner midtveis.

– Vi innser nå at det er ganske langt. Mye av samme greia som i fjor, men noe mer «pimped». Derimot har vi sikkert mistet all sjarmen nå, flirer Krabberød.

En aldri så liten langfilm her altså.