Hovedforskjellen på mennesket og barbaren
Ligger i dets subjektive tilbøyeligheters overveldende eksess.
Trimmer du dets ekstravaganse, gjør det nyktert,
ødelegger du det.
William James – Viljen til tro
**
Enhver ting som kan drikke seg full,
tenkte han, må til en viss grad ha sjel.
Kanskje dette er alt «sjel» egentlig betyr.
Thomas Pynchon – V.

 

Dersom du vil se en art på sitt mest latterlige, bør den observeres i paringsakten. Vi er på vårt mest absurde når vi ikke kan styre oss. Om noe, er dette like sant om fisking. Sex fordrer under alminnelige omstendigheter i det minste en pause fra tid til annen og har på kløktig vis innebygd et irriterende premiss om at man minst må være to. Fisking på den annen side, kan pågå i timevis, dagevis og ukevis uten noe egentlig endepunkt. Du trenger bare involvere deg selv. Strengt tatt trenger du ikke engang fisk. Er du en født fisker, vil du innfinne deg med det uunngåelige i at du til slutt vil gjøre hva som helst for å fyre oppunder vanen din, og dermed framstå som latterlig, til og med i egne øyne. En velvalgt lidenskap har en viss forsonende kraft – Den kan redde deg fra en rekke ting. Deg selv er imidlertid ikke en av dem.

Og hvorfor skulle det være sånn? Det finnes ikke noe interessant ved en overkommelig trang.

Den tyske nonnen og mystikeren Sankt Hildegaard av Bingen hadde på tolvhundretallet en guddommelig åpenbaring der hun ble beordret til å spise fennikel hver eneste dag – På alle måter en nokså bisarr kjennelse, men likefullt langt unna det himmelske direktivet som effektivt har atskilt guds utvalgte folk fra sine forhuder. Som god troende spiste Hildegaard fennikel helt fram til sine siste dager. Historien er ikke like klar på hvorvidt hun nøt det, men jeg er uansett besnæret av å kultivere enhver privat tilbøyelighet som ser ut til å stamme fra kilder utenfor egen kontroll. Og hvis du er drevet av noe, enten det er fennikel eller fisking, kan det være like greit å glemme hvem som sitter i førersetet, og heller nyte utsikten. Om ikke annet for å kunne finne veien tilbake. Du kan ende opp i ganske snodige omgivelser.

På vei til luftslottet? // Foto: Stian Are Olsen

Som de fleste seriøse fiskere har jeg praktisk talt gjort en karriere i å jakte på luftslott. Det svirrer alltid rykter, antydninger man snapper opp i fluefiskebutikker fra dempede samtaler som stilner i det man nærmer seg. Den forlokkende lille blå streken som vrikker seg gjennom en kartrute på et 1:50 000-kart, det lille fjelltjernet som ingen ser ut til å vite noe om – ørretfiskerens ugjendrivelige bevis på at det er spekket med fisk. Noen ganger er det stor ørret som er forlokkende, fisk som vokser når du tenker på dem, i strømelver som skjærer gjennom fjellskar og ikke lar seg vade, bratte og utilgjengelige. Andre ganger er det antall, en liten avsides fjellbekk hvor pen stekefisk står akkurat der ørret skal stå, etter alle kunstens regler. Eller det mest forlokkende av alt, luftslottet jeg har jaktet på lengst, med dypest lidenskap og minst suksess – en beskjeden liten å, uoppdaget, ubesudlet, full av ørret og ikke avtegnet på noe kart fordi, som Melville sier, «ekte steder er aldri det».

Det finnes ikke spor som er for usannsynlige til å følge opp, uansett hva det måtte være. Ikke noe sladder virker overdrevet, ingen mistanke for urimelig. Alle tråder nøstes til enden, og selv om man tar sjanser, er det aldri snakk om risiko. Dette er et spill hvor det å mislykkes ikke gir mening.

For å finne et luftslott, må man oppsøke steder der luftslott ligger, og de stedene heter nesten uten unntak Ingenmannsland. Den eneste farbare veien dit er eksessens landevei: Koffeindrevne kjøreturer gjennom natta og et påfølgende vaklevorent fiske i vag hallusinatorisk rus fra søvnunderskudd og endokrin ubalanse. Dager der man lever på chilinøtter, Twinkies og ensomme pølser som snurrer på oljede pølsegriller, alt kjøpt på bensinstasjoner der falmede skilt averterer med uforvarende ærlighet for «Bensin/Mat». Frenetiske fluebindemarathon, ettersom det du trenger på ukjente steder til syvende og sist er nettopp det: ukjent. Og selvfølgelig kartene. Et dusin findetaljerte topografiske kart finstuderes og analyseres, ruter plottes, vannveier avmerkes og utstyrslister og alternative planer skribles på baksiden. I den overtrøtte euforien klokka tre på natta er det én som skjærer gjennom, forpliktet til å konstatere at planen er dømt til å mislykkes, og at vi vil være heldige om vi i det hele tatt får fisk. Alle nikker alvorstungt og er raskt enige om at turen mest sannsynlig vil ende opp som alle de andre turene, men dette er også bare en del av spillet. Når vi oppfører oss som voksne en stakket stund, er det bare en obligatorisk vedkjennelse av at alle har bikket tretti. Etter den lille tildragelsen, kaster vi oss over kartene igjen, og det som driver oss fra en lysvåken avreise til en rødøyd hjemkomst er rent adrenalin samt en dårlig skjult forventning om at alt kommer til å klaffe.

Vi følger planen eller skroter den, finner det vi leter etter eller ikke, fanger fisk eller blanker. Detaljene er like uviktige som de er uforutsigbare. Vi har uansett reist til et nytt eller annerledes sted, fått noen timer i elva, fisket som idioter og satt et skudd som gjør oss høye i dagevis – i ukevis hvis noen fikk med seg et kamera.

For en som fisker mye, vil ikke dette framstå særlig eksentrisk. Det framstår faktisk ganske tamt sammenliknet med noen kliniske tilfeller jeg kjenner til, folk som ikke skiller mellom en fisketur og en utvidet psykotisk episode. Hjemmene deres er ikke mer enn postadresser. De lever på veien, og hvis de i det hele tatt sover, sover de i bilen eller på bakken, vanligvis fullt påkledte og hvis fisket er bra, iført vadere. De kjører bare om natta og binder fluer i transitt for å spare dagslyset til fiske. De snakker ikke om annet enn fiske, til og med mens de fisker, noe de gjør mesteparten av tiden. I og med at sporadiske måltider bestående av øl og servelat umulig kan forsyne disse vanvittige øktene, er jeg overbevist om at de lever på små pellets av anriket uran.

På den annen side, en galnings siste skanse er å insistere på at verden av full av folk som er verre enn han selv, og til syvende og siste er min egen medskyldighet en kjensgjerning.

Eller rettere sagt, den var en kjensgjerning. I løpet av de siste årene har omstendighetene gjort at jeg måtte skalere tilbake, og det uten nevneverdig motvilje. Seriøst fråtsefiske er den romantiske siden av denne sporten, besettelse forkledd som søken, og som mange typer romantikk er den en affære for unge menn. Når venner fra tid til annen ringer i forbindelse med planlegging av en forlenget raptus, avslår jeg som regel, hvorpå de urettmessig hevder at jeg ikke lenger har det som trengs. At leveren min ikke lenger har det som trengs ville være mer presist. For trettifem år siden pludret jeg av gårde til Turtle Creek med en bambusstang og mark og kom tilbake med en femten centimeters abbor og en glød i magen. Jeg spiste abboren og har nøret gløden siden. Heldigvis er jeg ikke kresen. I dag, når jeg ikke kan gjøre noe, gjør jeg bare noe annet. Om ørretfisket er for langt unna, om tiden er knapp eller om sesongen er avsluttet, fisker jeg bare etter noe annet.

Meningsfullt kart eller ubetydelige skriblerier. Det kommer an på øyet som ser. // Foto: Stian Are Olsen

Det er ikke like enkelt som det høres ut. Enhver fisker pløyer gjennom vannets underverden og skiller håpets fisk fra fortapelsens fisk, de verdige fra de fordømte. Prosessen er påfallende ubegrunnet, mer basert på tradisjon og lokale omstendigheter enn på en arts egenskaper, oppdiktede eller ikke. Noen hovedinndelinger har til og med fått en institusjonell godkjenning av staten, da jakt- og fiskemyndighetene opererer med et høytidelig skille mellom «sportsfisk» på den ene siden og «grovfisk», eller «ufisk» som de kalles på folkemunne, på den andre.

Herfra konstruerer sportsfiskere egne idiosynkratiske hierarkier og innfløkte rasjonaliseringer som får Aquinas’ finmaskede teologi til å se ut som hjernekirurgi utført med smørkniv. Du er en bass-fisker, eller snarere en smallmouth- eller largemouth-fisker, walleye-fisker, crappie-fisker, catfish-fisker eller laksefisker. Og som i livet for øvrig tiltar konfliktnivået mellom de ulike gruppene i takt med ubetydeligheten av det som står på spill. Vi forsvarer disse imaginære små kongerikene med en kolibris mikroaggresjon. Det er muligens et uttrykk for vår tids overdrevne forkjærlighet for spesialisering, der egne avdelinger av kjøpesentre er viet butikker som bare selger svensk tanntråd, designerskolisser eller leppevingummi, der biler ikke vaskes, men «detailes» eller der livsfjern akademia fylles opp av avhandlinger som «Keramikkens betydning i Henry James’ senere romaner» eller «Opplysnings-relish: Agurkens betydning i anglo-franske relasjoner (1760-1761).»

På den annen side står det kanskje mer på spill enn man først kan få inntrykk av, i og med at aktelsen en fisker skjenker byttet sitt, refleksivt tillegges fiskeren selv. Det tautologiske og selvbekreftende i at en gitt gjeddefiskers storhet stort sett bare anerkjennes av andre gjeddefiskere, spiller ingen rolle. Det er tilstrekkelig og muligens noe av bakgrunnen for at vi forsvarer egne valg med så mye lidenskap. I et genuint stykke menneskelig dårskap tar vi våre egne sosiale kategorier – tapere, arbeidere, hvitsnipper og aristokrater, legger til vann, rekonstituerer klassene i den akvatiske verden og sørger for at vi og vår egen fisk havner på toppen. Så høster vi smigeren som følger av overlegen rang. Sånn sett handler fiske mindre om å komme seg vekk fra hverdagen, enn å stokke om på forutsetningene for å komme bedre ut av det.

Jeg får skynde meg å legge til: Fisken vet fint lite om det hele.

Det er ikke ment nedsettende. Jeg er så lykkelig involvert i narrespillet at det når meg til øyebrynene, noe som om ikke annet gir meg god oversikt over det som skjer under vann. I mitt eget sportsfiske-echelon kommer ørreten ut på topp. I mitt sinn svømmer ingen noblere skapning. En disseksjon av denne forkjærligheten avslører hvor tilfeldig det hele er. Jeg foretrekker ørretfiske, til dels fordi de tar kunstige fluer relativt villig (dette gjelder riktignok også et halvt dusin andre arter), og jeg liker å fiske med flue i alle fall delvis fordi det er sånn man fanger ørret. Det er også en kjensgjerning at ørretfiske gjerne foregår i vakre landskap. Men ørret trives også i irrigasjonskanaler og forlatte gruvehull, mens både chubs og sugekarper svømmer rundt i noen av de vakreste elvene som finnes. Allikevel fisker jeg aldri etter dem (dvs. nesten aldri, mer om det senere). Fordi man har en relativt god forståelse av det overordnede samspillet mellom elver, ørret, planter og insekter, gir fluefiske deg en følelse av å være i et univers der de grunnleggende prinsippene i alle fall delvis er håndgripelige. Allikevel er det et univers der både sik og harr opererer med den samme logikken som ørret, men for meg forblir de mindreverdig fisk. Mer utsøkt irrasjonelle er «grunnene» til at jeg setter brunørret over alle andre ørreter. Regnbueørret kommer på andreplass, bekkerøye på tredje og cutthroat nederst. Av cutthroat, foretrekker jeg de fra kysten framfor de fra Snake River, fra Lahontan-familien og fra Yellowstone. Etter ørreter kommer steelhead og laks. Selv om de til sammenlikning ikke er særlig interesserte i fluer, befinner de seg i salmonidfamiliens periferi. De er ikke ørret, men ørretaktige, og det er nok. Sånn fortsetter det. Det er et komplekst hierarki som holdes oppe av sine egne vaklevorne årsaker, og er like lite truet av objektive kriterier som de avhengige av dem, i og med at alle fiskere opererer med det samme begrepsapparatet. Vi er mer i slekt med fennikelspisere enn med fysikere, fiskeloggbøker, hotlines og databaser til tross. Vi forfekter våre overbevisninger og har en hang til å anerkjenne de som forsvarer dem like trofast og deklamerer dem like høyt. Skinnhellighet forekommer i all religion, og fluefiske har sin del av puritanske tilbøyeligheter. Profeter som utelukkende fisker når det klekker og da bare med tørt, som bare fisker med 7x-spiss, eller bare fisker etter stedegen ørret, er på en eller annen måte bedre enn alle andre.

Ørreten. Lykkelig uvitende om det store bildet. // Foto: Stian Are Olsen

Men som en av mine engelskprofessorer svarte meg, da han velvillig prøvde å få noe fornuftig ut av et idiotisk utsagn jeg kom med: «Det er korrekt det, men forholder det seg ikke litt stikk motsatt?». Dette har vist seg å være tilfelle blant fiskere jeg omgås med, flere av dem ganske gode. De fleste er lidenskapelige ørret- eller steelheadfiskere og vil argumentere elegant for sine valgte arter eller metoder. Allikevel har de dette til felles: Livet som fisker har blitt formet av en overbevisning om at det er bedre å være ved vannet enn å ikke være det, og ved vannet fisker du, og når du fisker, fisker du etter det som er der. I og med at det å fiske er det primære, blir det ikke snakk om å ta til takke med noe mindre. Fisken er sekundær, og man forholder seg til betegnelsen først i etterkant. Jeg hadde ikke gitt en krone for å fiske etter stam eller pansergjedde, men jeg hadde ikke gitt en krone for å unngå det heller. Interesse for en enkelt art gir fisket en tyngde og en detaljrikdom som gjør det mindre til en sport enn til en hel verden. Men bak det hele ligger ikke bare erkjennelsen av at fisk, enhver fisk, er dypt fascinerende skapninger, men også en dyp glede over å bli tatt på senga av det enkle faktum at fisk i det hele tatt finnes.

Kort oppsummert, i magre tider setter jeg etter fisk jeg ellers aldri ville rørt med ildtang og stivkrampesprøyte. En uheldig uteligger som ikke har funnet nok panteflasker kan forhåpentligvis trøste seg med litt rødsprit i loffen; jeg lusker langs elvebredden i forkledning på jakt etter et eller annet som biter

Ofte blir det sik, en av ørretfamiliens stakkarslige slektninger. Akkurat som catfish befinner de seg i gråsonen mellom sportsfisk og ufisk. Man har gjerne en form for uttaksbegrensning, men reglene er gjerne meningsløst liberale – femti, hundre, eller fler. Der ørret er fiskerikets vakreste innbygger, er sik den mest komiske – Den trøstesløse og hengende munnen, den malplasserte snuta, de bittesmå tettsittende øynene, spørrende og uforstående, som ansiktet til en fyr som ikke rakk bussen, til fisken som ikke helt skjønner hva som foregår. Det er vanskelig å ta et slikt fjes på alvor. Selv om de kjemper som en squash med finner, tar sik fluer uten å nøle, og florerer gjerne i store antall. I is-sprengte mars- og aprilelver, på Williamette eller Makenzie eller North Santiam, fisker jeg etter dem, like innbitt som en hvilken som helst isfisker med håp i sjelen og kjeften full av maggot.

Under sikfiske fant jeg ut at sugekarper tar fluer, store steinfluenymfer eller woolly buggere dratt bak en rad splitthagl. Akkurat hvordan sugekarpen klarer å ta fluer er ikke godt å si. Fra tid til annen har jeg allikevel fisket etter dem med en henført og morbid fascinasjon og fanget fire forskjellige arter.

I kroksjøer og blindløp i store elver jager flokker med squawfish etter alt som svømmer, og fordi de desimerer stimer med steelhead- og laksesmolt, utlover man enkelte steder dusør per kilo fangst. Squawfish er grådige, og jeg har brukt hele kvelder på å fange dem og gitt meg først etter å ha sølt vekk flere ørretfluer enn samvittigheten kan bære.

Engang var jeg hos en gammel venn som bor ved en vemmelig myr, og kastet vekk noen nattetimer etter en fest på å fiske etter noen motbydelige maller med biter av reste-lasagne som agn. Fisken var daff, likegyldig, hadde kultne tagger og slim like ekkelt som lamaspytt. Jeg vedgår å ha promillefisket, men jeg var ikke så full at det ikke betydde noe.

Dette er på mange måter en desperat manns handlinger, selv for meg, og opplevelsene er ikke blant mine kjæreste fiskeminner. Allikevel var de hverken utilsiktede eller helt tilfeldige. Noen ganger har nysgjerrighet og begjær et tomrom man bare kan fylle ved å romstere rundt i mørke avkroker.

Slike innfall sukker opp på overraskende vis, selv om de blir mindre overraskende jo flere fiskere jeg blir kjent med. For noen år siden, i en fluefiskebutikk, støtte jeg på en fluefiskeeminense, en prominent steelheadfisker og fluebinder. Jeg kjente ham ikke godt, og selv om vi hadde utvekslet høflige invitasjoner slik fiskere gjerne gjør, hadde vi aldri fisket sammen. Vi snakket litt, jeg spurte om han hadde fisket og han svarte ja, tok meg i armen og dro meg inn i et hjørne av butikken. Med en stemme som var hemmelighetsfull og nonchalant på en gang, begynte han å fortelle. Det var august og han hadde akkurat kommet tilbake fra en uke med ørretfiske sentralt i Oregon. Turen hadde vært en skuffelse. Han hadde hatt biltrøbbel, vannstanden var lav, det var hetebølge, og fisket matchet aldri allerede lave forventninger.

På den femte dagen, på vei til enda en ny elv, kjørte han forbi en liten dam i ørkenen, omkranset av oppsprukne gjørmefliser etterlatt av synkende vannstand. Overflaten kokte av fisk, ikke av vak, men sydende av de smørfargede kroppene til rullende karper. Uten å nøle rigget han en stang og gikk ned til vannkanten. Det falt ham aldri inn ikke å fiske. En stund prøvde han fluer, først streamere, så nymfer og til slutt tørrfluer, men klarte bare å kroke og miste én fisk.

Desperat mann i elv. På jakt etter nye minner og opplevelser. // Foto: Stian Are Olsen

Han sveivet inn, bandt på en hareørenymfe og nok en gang uten å nøle, bakte han den inn i en myk deig knadd fram ved hjelp av brød og damvann.  Det tok litt tid å finne ut hvordan man skulle kaste den, og han ville være forsiktig i og med at han brukte yndlingsstanga si, en åttefots Thomas & Thomas som hadde kostet litt mer enn 10 dollar per tomme. Et rolig lobbekast gjorde susen, men deigklumpen gikk i oppløsning i det lina traff vannet. Så, med samme systematiske tilnærming som når han sluttfører en vanskelig flue, begynte han å blande deigen for å få til den riktige klebrigheten. Først med honning, så tannkrem og til slutt med peanøttsmør.

Selv om han kroket noen, var fisken vanskeligere å få enn han først hadde trodd. Han slo leir, brukte den påfølgende dagen på å tilpasse utstyr og metoder, og fanget til slutt endel fisk. Han ble aldri besnæret av karpe som sportsfisk, men hadde det moro og landet til slutt en som nærmet seg fem kilo.

Da han hadde fortalt historien, så han på meg, trakk på skuldrene og sa: «Det er en kløe». Det hadde framstått som en unnskyldning for enhver uinnvidd.

Jeg har ikke tenkt til å navngi ham eller andre fluefiskepersonligheter som har fortalt tilsvarende historier. Han har kone og barn.  I løpet av de siste årene har jeg vært med på en tilstelning for det som kalles «fluefiskeindustrien», på tross av at det som skjer der er like sosialt som kommersielt. Utstyrsprodusenter, fluefiskebutikker, fluefiskepersonligheter, skribenter og andre pariaer møtes. Gjengangerspørsmålet er: «Har du fisket noe?». Svarene handler stort sett om ørret og laks, bonefish og dorado, om turer til eksotiske reisemål, om det kjente og det fabelaktige. Hvis man er tålmodig og åpenhjertig, vil imidlertid samtalen overraskende ofte gli ut i det eiendommelige og snodige: Historien som først blir fortalt med forsiktighet og ironi, så med entusiasme, om anadrom sild på flue, pansergjedde, ørnefisker og sild, om sluk og agn.

Dette er fluefiskets skitne lille hemmelighet, og jeg besnæres alltid av dens voktere. Setter man til side alle mulige distinksjoner, tror jeg man står igjen med to typer fiskere: De som er født til å fiske og de som ikke er det. Det har ingenting med ekspertise, besluttsomhet eller glede å gjøre. En født fisker har en sjel som klør, og selv om han kanskje heller mot én bestemt art eller metode, vil det mest grunnleggende være en overordnet trang til å komme i kontakt med fisk. Om nødvendig, en hvilken som helst fisk.

Mine egne lyster går i det store og hele i denne retningen, og selv om det finnes unnskyldninger kommer ikke jeg til å bruke dem. Jeg gjør det ikke for å «øve». Ikke for å smake på forbudte frukter eller fordi det gir de samme gledene som å gå på lugubre barer. Det handler ikke om det du leser i blader om den uoppdagete gleden ved hemmelige arter, eller om at en ufisk egentlig er en uslepen diamant. Jeg gidder ikke kle det ut som noe det ikke er, jeg gidder ikke fjerte gjennom silke.

Jeg er heller ikke en fyr som på død og liv må til Montana. Det er en kløe, ikke noe mer, men heller ikke noe mindre. Og selv om jeg foretrekker ørretkløe over alle andre kløer, tar jeg det jeg får uten å lure på om det representerer en ringere eller finere tilbøyelighet enn puristens. På et eller annet nivå er all fisk og alt fiske, i likhet med guder, mektige følelser eller andre former for beruselse, mer likt enn ulikt. Det er mulig at den eneste forskjellen på en lidenskap og en avhengighet ligger i hvor verdig objektet er. Jeg er ikke den rette å spørre.

**

Habit of Rivers: Reflections On Trout Streams And Fly Fishing by Ted Leeson © 2006.

Oversatt av Jostein Henriksen og Stian Are Olsen.

Publisert med tillatelse fra Rowman & Littlefield Publishing Group.  All rights reserved.