Fotografen: Emil Westrin

Sverige har mange flinke og velkjente fluefiskefotografer. Denne karen er antakeligvis like flink, men har langt fra et like kjent navn som de mer etablerte.

Emil Westrin ble født i en by på kysten av Norrland. Der tilbrakte han også de første årene av livet, men da han var fire år kjøpte foreldrene hans et hus på bygda. Det var der alt virkelig startet for 25 år siden.

Fiske som oppdragelse
– Ved dette huset er det en liten elv som bukter seg gjennom landskapet. Her løp jeg dag ut og dag inn med meitestanga for å fange bekkørret, forteller Westrin.

Han forteller at begge foreldrene hans har vært ivrige fiskere helt siden de var små. Det var derfor helt naturlig for ham å følge i foreldrenes fotspor.

– Vi tilbrakte mye tid ved denne elven. Enten det var for å fiske, plukke sopp og bær, eller for å jakte bever. Vi bygget til og med små dammer som vi slapp gjedde, ørret og abbor ut i. Interessen for vann, natur, fisk og fiske hadde sitt tydelige utspring fra denne plassen.

fotografen_emilwestrin_30_opstrms

Mannen og naturen. // Foto: Joakim Nilsson

Startet med haspel
Westrin forteller at mange av de han fisker med i dag nærmest har fått fluefiskeinteressen gjennom DNA’et. De har kanskje hatt foreldre eller besteforeldre som har drevet med dette, og det har på den måten blitt naturlig å ta arven videre.

– Mine foreldre drev med haspelfiske, så dette ble det naturlige valget for min del i starten. Men i løpet av årene ble fisket mer og mer en livsstil, og om sommeren stod jeg ofte opp klokken fire om morgenen og tok sykkelen gjennom skogen for å få med meg de tidlige morgentimene ved elva.

Han tvang sin far med på fiskereiser gjennom hele Sverige, og kunne som 11-åring fiske 18 timer i strekk helt uten problem.

Falklind «skyld» i fluefiskeinteressen
– Som ung gutt var jeg veldig dedikert til fisket, og det var nok i den alderen at nysgjerrigheten omkring fluefiske meldte seg. Antakeligvis i sammenheng med at fiskeprofilen Martin Falklind slapp filmen «Tundraens öring». Da ble jeg virkelig trollbundet.

Han beskriver de enorme ørretene på tørrflue, livet i urørt natur og fantastisk utsikt over viddelandskap.

– Jeg tømte sparegrisen og kjøpte meg min første fluestang. Det var vel en «Strömsländan»-stang, og som vanlig når man tester noe nytt så gikk også det rett til helvete. Men til tross for slak læringskurve, så hadde jeg alltid med fluestangen på fisketur. Noe som gjorde at jeg nå og da klarte å fange en ørret på flue.

Det skulle likevel ta et par år før han solgte alt haspelutstyret og gikk helt over til fluefiske.

Familiær inspirasjon
I oppveksten leste han side opp og side ned i fluefiskemagasiner, og kikket på ørten forskjellige fluefiskefilmer. I tillegg bladde han mye i slektningen Gunnar Westrin sine bøker: «Öringarnas dal» og «Fjällfiske».

– Disse fikk meg til å gruble: Hva slags følelse gir det egentlig å bevege seg ut i villmarken og komme til vassdrag der få mennesker har satt sine bein? Hvordan er det egentlig å leve på naturens premisser?

Han ville også oppleve slike magiske stunder på fjellet med vakende ørret og røye. Det skjedde noe med ham, og han flyttet etter hvert fokuset bort fra jaget etter å finne størst mulig fisk.

– Jeg begynte i stedet å søke etter øyeblikket. Den urørte naturen, ensomheten, stillheten, friheten og den sinnsro som fluefiske gir. Etter min første ordentlige fjelltur var jeg som et nytt menneske. Hvordan kunne jeg ha gått glipp av dette fisket i så mange år?

Etter turen som gikk til Västerbottensfjellene har livet hans rett og slett fått en annen mening. Som en narkoman har han utviklet det som er en umettelig tørst etter urørt natur, krystallklare elver, fjelltopper og fluefiske etter ørret og røye.

Den ultimate lykkefølelsen
– For å rekke over så mye fiske som overhode mulig, fisker jeg sjøørret og laks nesten hver dag fra 1. mai til midtsommer. Ofte mellom 04:00-09:00 for å få rekke det før jobb. Etter midtsommer drar jeg til fjells, og blir der til midten av august. Så starter sjøørretfisket igjen, og dette pågår helt frem til desember.

Han påpeker at det hele egentlig er ganske sykt når man tenker på det, men at han ærlig talt ikke vet om noe som gir mer lykkefølelse og ro i sjelen.

– Finnes det noe fetere enn å lese vannet, tolke naturen og spotte en ørret? Jeg tror det er noe med det at man må tenke litt i selve situasjonen som gjør det hele så fascinerende og gøy. Uavhengig av om jeg fisker laks/sjøørret i store elver eller smyger meg langs må elver på fjellet, så må jeg tenke og lage en strategi.

fotografen_emilwestrin_19_opstrms

Westrin kan definitivt ta bilder, men han kan også fange ørret. Her i form av bildebevis. // Foto: Stefan Löfgren

Viktig med minner
Han tror det var på en av de første fjellturene at også fotointeressen dukket opp.

– Å kunne fange de stundene, minnene og øyeblikkene både for meg selv og for mine framtidige barn er selve grunnen til at jeg fotograferer. Det å gi dem samme mulighet til inspirasjon og nysgjerrighet som jeg selv fikk da jeg var liten og rotet rundt i min fars gamle dias-bilder fra fjern og nær.

Han minnes da han lekte med sin fars Nikon F301 som seksåring. Det skulle likevel drøye mange år før han fikk seg sitt eget kamera.

– Sannsynligvis var det nok tiden som ikke strakk til, i kombinasjon med mye annet. Interessen vokste i hvert fall raskt da jeg i 2009 kjøpte meg en Canon G11.

Da skjønte han mer av hvordan selve fotograferingen fungerte i praksis.

– Dette kameraet fulgte meg tett. Langs elver og bekker, i skogen og på fjellet. Sommer som vinter. Det ble veldig viktig for meg å kunne forevige øyeblikkene i naturen.

Utstyrspåvirkning
For et par år siden trengte Stefan Ågren (red.anm; Frontsidefly.com) et sted å bo for en kort periode, så han flyttet inn på en madrass i stuen til Westrin.

– Stefan hjalp til med å ta fotograferingen min til et nytt nivå. Han viste meg sin Panasonic GH3, Voigtländer-optikk, fisheye-linser, og fast blender. Nysgjerrigheten rundt tekniske muligheter og det å kunne variere fotograferingen med forskjellige objektiver økte kraftig, og da Stefan skulle oppgradere kamerahuset, fikk jeg kjøpe hans GH3.

Dette kameraet bruker han den dag i dag, stort sett sammen med et Lumix 12-35 f2.8-objektiv.

– Jeg har ellers arvet endel eldre optikk fra min fars gamle Nikon, så ved hjelp av en adapter bruker jeg også disse.

Verdsetter også «likes»
Westrin liker tanken på å kunne inspirere andre mennesker til å ta i bruk og nyte naturen, fjellet eller fisket. Hvis dette kan gjøres ved hjelp av bilder, så er det noe han karakteriserer som helt fantastisk.

– Jeg må jo selvsagt også innrømme at fotograferingen er noe jeg gjør for å dempe fiskeabstinensene når de virkelig smyger seg fram i januar og februar. I tillegg synes jeg jo det er veldig gøy når folk på sosiale medier i blant liker det jeg lager.

FAKTA:

  • Navn: Emil Westrin
  • Født: 26. februar, 1987
  • Fra: Sundsvall
  • Bosted: Umeå
  • Yrke: Solution consultant på Apple.
  • Kamerautstyr: Panasonic Lumix GH3 med et Panasonic Lumix G X Vario 12-35 f/2,8, Nikkor 50mm f/1,8, Tokina AT-X 80-200mm f/2,8.
  • Favorittdestinasjoner som fotograf: «Jeg prøver å se det vakre i alt, men hele Norbottens fjellområde er fantastisk.»
  • Favorittdestinasjoner som fluefisker: «Hele nordre Sverige (innlandet), men vidda er dritfett det også!»
  • Nettside: instagram.com/emilwestrin