Skumringstimen nærmet seg. Elva var flomstor, det var lav høstsol i september måned og nest siste fiskedag før elva ble stengt for årets fiskesesong. Med andre ord ikke de beste oddsene for å sikre seg sin livs første laks.

Som nybakt far med våkenetter og søvnunderskudd ville en dag ved elva imidlertid være ideell som avkobling og vitaminsprøyting før vinteren, som Jokke så fint beskriver som «den kalde fine tida». Perioden som gjør langrenn på TV mer aktuelt enn laksefiske.

Skjønt vinter og vinter fru Blom, elvas lokasjon ved Egersund, en by på Sør-Vestlandet som til tross for sin status som Juleby og oppvekstkommune til en av tidenes langrennssprintere, er såpass snøfattig at jeg måtte kjøpe rulleski da vi flyttet tilbake til hjembyen for noen år siden.

De første timene ved elva benyttet jeg til systematisk fiske. Korte og lange kast, vekslende mellom ulike soner. Som forsiktig anlagt optimist tolket jeg elvas høye vannstand som et positivt element i forhold til å være et nærmest perfekt tidspunkt for å være lakseførende. Forbipasserende, spesielt en grunneier med velmenende råd og inngående kjennskap til hver en stein på strekket, mente imidlertid at det under de rådende forholdene ville være så og si umulig å lokke laks på kroken. Men med mitt kjærkomne fiskekort i «sone 1» skulle jeg utnytte muligheten til å få fiske til det fulle.

På generell basis er det lite som kan måle seg med fluefiske med selvbundet flue. Men utbyttet har over tid heller blitt magert. En objektiv analyse kunne konkludert med at dette skyldes for lite investert tid tilbrakt i reelle fiskesituasjoner. Men subjektivt sett skyldes nok den magre fangststatistikken tidvis både knute på fortommen, grisehalekast og plasking og baksing med nærstående tre fremfor fast fisk. Men tross enkelte frustrasjonsøyeblikk, øvelse gjør mester, og det er fluefisking som er selve drømmefisket. Opplest og vedtatt.

ja_laks_temming_opstrms

Fast fisk eller null røykelaks? // Illustrasjonsfoto: Joakim Andreassen

Etter fem timer var klokka sju. Fortsatt ikke snev av fisk på kroken, selv om enkelte hopp holdt motivasjonen oppe. De som ikke er bitt av fiskebasillen, ville for nok det første ikke ha fisket i fem timer i strekk uten napp, eller for det andre; med spenning og sitring gjort seg klar til ytterligere fisketid. Selv drakk jeg siste rest av kaffen, spiste en brødblings, og satte på ei uprøvd flue, før jeg steg utpå en stein som grunneieren tidligere på dagen i en bisetning hadde nevnt at han i sine guttedager hadde landet ei svidde på. Det var tid for siste innspurt, nå fikk det bære eller briste. Med mørket sigende på, ville den kommende skumringstimen være ideell. Eller?

Snart ville det være tussmørkt, og årets fiskesesong ville være over. Men nå, akkurat nå, var det dags for å tenne seg en sigar, om ikke for noen annen grunn enn at det føltes litt tøft å stå og fiske, dampende på en sigar i elvemunningen, samtidig som imaginære mygg holdt avstand på grunn av osen. Fiske. Tenke. Fiske. Tenke. Monotone bevegelser. Lange kast. Korte kast. Systematisk. Metodisk. Fiske gjennom ulike soner. Hele tiden med et håp og en lengsel om et plutselig rykk. Og så, BANG! SNELLA RASER UT. HJERTET HAMRER. ADRENALIN! KICK! SOM ET VIRKELIGHETENS CAPS LOCK-ØYEBLIKK. FAST FISK!

Etter en intens kamp og flere nesten-landinger, etterfulgt av nye utrusninger, holdt jeg hodet kaldt, spyttet ut sigaren og proklamerte stolt i det jeg dro den 70 cm lange og blanke, min første laks, snaut fire kilo, inn i sikkert område mellom noe gress, greiner og kratt; «Dette var ikke «close, but no cigar,» men nå kjære venn, – nå blir det røyka laks til jul!»